Unnskyld at jeg opptar spalteplass i et seriøst tidsskrift. Siste gang var for ti år siden, den gang som ”underforfatter” i en artikkel som neppe fikk konsekvenser for en eneste pasient, men derimot stjal pasienttid, der artikkelen gikk frem og tilbake mellom forfatter og Tidsskriftet.
Hvem er jeg? En radiolog med lang klinisk og radiologisk erfaring. Hva gjør jeg? Jeg undersøker et stort antall pasienter hvert år, pasienter henvist fra leger eller som kommer direkte. Ultralydundersøkelser og mammografiscreening er hovedarbeidsområdene.
Hvor arbeider jeg? I det perifere Helse-Norge. I en liten by, men også på et legesenter i et øysamfunn. Hvor lang ventetid har jeg? Ingen. Hva oppdager jeg? Ca. 0,5 % av alle nye krefttilfeller i Norge. Foruten mange benigne lesjoner, aortaaneurismer, carotisstenoser, galle- og urinveispatologi m.m.
Hva koster jeg? Jeg har ikke offentlig refusjon eller støtte. Pasienten betaler fra 300 til 600 kroner.
Hva har samfunnet gjort for å hjelpe meg? Ingenting (derimot har det offentlige gjort det de har kunnet for å hindre meg i å praktisere). Hva er innstillingen til mine radiologkolleger? Stort sett negativ. Hva er innstillingen til primærlegene? Fra meget negativ til meget positiv. Tendensen er stadig mer positiv. Hva er responsen hos pasientene? Meget positiv. Halvparten sier spontant at det er et fantastisk tilbud. Hva så med den faglige kvaliteten? Den er god. Stadig bedre og bedre, spesielt sammenliknet med kvaliteten til det offentlige Helse-Norge.
Hva med fremtiden? Grunnlaget for et fremtidig helsevesen legges i dag. Men de som jobber i dagens system, blir neppe hovedaktørene. En ”helserevolusjon” må komme fra grasrota, det vil si pasientene og de ennå ikke for etablerte, tilstivnede legene. Og med hjelp fra det moderne kommunikasjonssamfunnet. Kapitalen vil også bety mer, men man vil forlange mer produktrelatert helsearbeid.
Hilsen en lege med ultralyd og radiologi som verktøy!
