J.F. Willumsens Museum, Frederikssund, Danmark. Foto ØL, 1999
Bruker vi kunsthistorien som referanse og prøver å finne ut noe generelt om hvordan mennesket som skapning egentlig ønsker å ha det, ha det når det har det som deiligst, synes varme, sol, strand og sjø å være nokså konstante elementer i idealtilværelsen.
Nå i 2000 er det 83 år siden moderne dansk malerkunsts store mester Jens Ferdinand Willumsen (1863 – 1958) malte det bildet vi gjengir på Tidsskriftets forside (1).
Maleriet Slaraffenland fra 1917 viser en scene ikke så langt fra den sydenferien mange synes er den ideelle avkobling. Myten om Slaraffenland, lykkelandet der arbeid er overflødig og alle livsfornødenheter kommer av seg selv, kan følges bakover i tiden via middelalderen til oldtidens forestillinger om det tapte paradis.
Slik som Willumsen malte det i 1917 mens han bodde i Sør-Frankrike, og slik som vi kan se det i reisekatalogene i dag, kan Slaraffenland altså være.
Men hesten som tramper rundt blant de badende, kunne vi vel gjerne unnvært.
