Forfatterskapskriteriene er endret

Hvem er rettmessig forfatter av en artikkel? Det er et av de mest omdiskuterte og omstridte spørsmål i vitenskapelig publisering.

Det er minst to grunner til at det bør være enhetlige regler for forfatterskap: Ansvarligheten overfor leserne forutsetter at den eller de som er forfattere virkelig kan stå inne for det budskapet som presenteres. I flere tilfeller av vitenskapelig uredelighet har forfattere forsøkt å unndra seg dette ansvaret ved å hevde at de ikke har hatt kjennskap til det som har skjedd, og at de ikke har hatt noen viktig rolle i utarbeidingen av artikkelen (1). Forfatterskap har utviklet seg til å bli et meritteringssystem for forskere, og ulike krav til medforfatterskap gir et uriktig og urettferdig grunnlag for sammenlikninger (2).

The International Committee of Medical Journal Editors (Vancouver-gruppen) utarbeidet standardiserte forfatterskapskriterier i 1985 (3). Selv om dette er en liten gruppe uten noen egentlig formell status, har Vancouver-gruppen i kraft av de viktige medisinske tidsskriftene som er representert (bl.a. New England Journal of Medicine, JAMA, BMJ og Lancet ) og på bakgrunn av de retningslinjer som er produsert (4), opparbeidet seg en autoritativ status som respekteres av akademiske institusjoner og offentlige myndigheter over hele verden. Utgangspunktet for Vancouver-gruppens forfatterskapsregler var at forfatterskap er en intellektuell aktivitet og at det er ideer, analyser og ikke minst selve manuskriptutarbeidingen som er kjernepunktene i det vitenskapelige forfatterskap. For å oppfylle 1985-kravene til forfatterskap må man ha bidratt enten i planleggingen av undersøkelsen eller i fortolkningen av resultatene. Det ble eksplisitt presisert at generell veiledning av et forskningsprosjekt, finansieringsbistand eller medvirkning kun i datainnsamlingen ikke kvalifiserer for forfatterskap.

Selv om Vancouver-gruppens forfatterskapskriterier er blitt en internasjonal standard, med tilslutning blant annet fra de medisinske fakultetene i Norge, er ikke problemene omkring vitenskapelig forfatterskap løst (1, 5). Det skyldes delvis at Vancouver-gruppens kriterier ikke har vært tilstrekkelig kjent i forskningsmiljøene, men først og fremst at reglene ikke følges selv av dem som kjenner dem (6). Personer som ikke oppfyller kravene, men som likevel er i en posisjon som gjør at de forventer eller kan kreve forfatterskap, blir inkludert på forfatterlisten (gift authorship). Iblant inviteres prominente personer urettmessig med fordi man antar at det vil styrke prosjektet og øke sjansen for publisering (guest authorship). Og ikke sjelden utelates, med eller mot sin vilje, personer som definitivt oppfyller forfatterkriteriene og således burde være med på forfatterlisten (ghost authorship).

Diskrepansen mellom de formelle reglene og praksis har ført til forslag om at hele dagens forfatterkonsept bør oppgis. Et nytt system basert på bidragsytere (contributors) og en spesifisert liste over hvilke bidrag ulike personer har ytt til et prosjekt er blitt foreslått (7). Et slikt system, som langt på vei kan sammenliknes med rulleteksten på en spillefilm, vil gi langt mer detaljert informasjon om hvem som har gjort hva. Noen tidsskrifter (bl.a. BMJ , Lancet og Annals of Internal Medicine ) ber nå om en spesifikasjon av de ulike bidrag og publiserer en liste over bidragsytere etter hver artikkel. Likevel er det fortsatt navnene som forekommer i tilknytning til artikkelens tittel, som indekseres i medisinske databaser og disse personene som stadig betegnes som forfattere. En spesifisert liste over bidrag og bidragsytere beskytter heller ikke mot uærlighet.

En av hovedinnvendingene mot forfatterskapskriteriene har vært at personer som har utført mye av det praktiske arbeidet med en undersøkelse, ikke oppfyller kravene. Ikke minst er dette blitt oppfattet som urimelig ved store kliniske studier der rekruttering av pasienter, omfattende datainnsamling og pasientoppfølging er avgjørende. For å imøtekomme denne innvendingen vedtok Vancouver-gruppen på sitt møte i København i mai 2000 en revisjon av reglene for forfatterskap (4). Vesentlige bidrag til datainnsamlingen (”substantial contributions to . . . acquisition of data . . .”) er nå inkludert i forfatterskapskriteriene (ramme). Det er viktig å merke seg at kravene til medvirkning i selve manuskriptutarbeidingen og til godkjenning av den endelige manuskriptversjonen er uendret.

Det ble samtidig bestemt at det også skal redegjøres for hva den enkelte forfatter har bidratt med, og at denne informasjonen bør publiseres i tilknytning til artikkelen. Bidragsytere som ikke oppfyller forfatterskapskriteriene, skal nevnes i en egen takksigelse (acknowledgements) med en beskrivelse av hva de har gjort.

Alle forfattere må oppfylle forfatterskapskriteriene, og alle som oppfyller kriteriene skal være med på forfatterlisten. Forfatterrekkefølgen bestemmes av forfatterne selv, og de bør være forberedt på å forklare hvorfor rekkefølgen er som den er.

Dette ”København-kompromisset” bør danne grunnlag for en langt større enighet om og en mer effektiv håndheving av forfatterskapsreglene enn hittil. Dersom vitenskapelig forfatterskap fortsatt skal ha en verdi, må redaktører, bedømmelseskomiteer, akademiske institusjoner og forskere i fellesskap vise at det er mulig å samles om felles retningslinjer. De reviderte forfatterskapskriteriene bør distribueres og bekjentgjøres i alle forskningsmiljøer, og ansvarlige personer og organisasjoner må sørge for at de etterleves.