– Kvaliteten på norsk akuttmedisin er god, men det er rom for forbedringer, sa helseminister Tore Tønne da Stortingsmelding nr. 43 (1999–2000) Om akuttmedisinsk beredskap ble lagt frem 30. juni. Meldingen omhandler en rekke tiltak som tar sikte på å styrke beredskapen innen akuttmedisinsk kommunikasjon, akuttberedskap i kommunehelsetjenesten, ambulansetjenesten, luftambulansetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.
Meldingen tar utgangspunkt i innstillingene fra NOU 1998: 8 Luftambulansetjenesten i Norge og NOU 1989: 9 Hvis det haster… Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap .
Svak ambulansetjeneste
Meldingen tar blant annet til orde for å styrke ambulansetjenesten, som har blitt sett på som det svakeste ledd i den akuttmedisinske beredskapen. I dag er det ikke spesifiserte krav til bemanning, kompetanse eller responstid for ambulansetjenesten. I stortingsmeldingen setter regjeringen en veiledende norm for
responstid, det vil si tiden det tar fra en melding er mottatt til en ambulanse er fremme hos pasienten. Ved akuttoppdrag i byer og tettsteder, skal 90 % av befolkningen nås på 12 minutter, i grisgrendte strøk skal 90 % av befolkningen nås på 25 minutter. Det blir også foreslått at ambulansebiler i hovedsak skal være tomannsbetjente og at minst en av de to har fagkompetanse på nivå med fagbrev.
Luftambulansen bør fortsatt være et statlig ansvar, mener regjeringen, og dagens basemønster opprettholdes med 11 helikopterbaser og seks flybaser. Nærhet til sykehus, likeverdighet, dekningsgrad og helseøkonomi er viktige prinsipper dersom det skal etableres nye baser.
For øvrig blir det anbefalt at det utarbeides en felles forskrift for akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus som skal bidra til samordning av regelverk og retningslinjer. Stortingsmeldingen legger ikke opp til større strukturendringer i sykehusene, men vektlegger bedre samordning med primærhelsetjenesten samt rasjonalisering av akuttberedskap i spesialisthelsetjenesten, særlig når det gjelder kirurgisk beredskap i sykehus. Regjeringen oppfordrer også til større grad av oppgavefordeling mellom sykehus og til sentralisering av visse prosedyrer ved enkelte sykehus.
