Nok en gang kan vi glede oss over en revidert utgave av en kjent og kjær lærebok for medisinstudenter, og som bestandig har vært omtalt som ”den man har med seg” i turnustjenestens bokbagasje. Selv om bokomslaget ikke kan beskyldes for å ha en innovativ design, er både formatet og vekten tiltalende. Men viktigst er det brede utvalget av diagnostiske godbiter mellom permene.
At den 13. utgaven kommer bare tre år etter den forrige (2. utgave på dette forlaget), avspeiler den raske utviklingen innen klinisk biokjemi og fysiologi. Kritikken mot forrige utgaves mangelfulle oppdatering på enkelte områder, som klinisk enzymologi ved hjerte- og karsykdommer, er tatt grundig til følge. Samtlige kapitler er revidert, flere er nyskrevne og nye forfattere er kommet til. Man får et gjennomgående inntrykk av relevans og aktualitet.
Bokens absolutte styrke er at den skrevet av dem som underviser i faget ved Universitet i Oslo, noe som viser seg i en sammenfattet og tilgjengelig presentasjon av stoff som ellers kan vokse en over hodet. Bruken av instruktive kasuistikker i tillegg til tabeller og figurer, gjør boken til et et førstevalg, ikke bare for studenter og turnusleger, men for alle som vil holde seg oppdatert i et fagområde der kunnskaper har kort halveringstid.
Bokens svakhet, om vi går den i sømmene, er at kapitlenes struktur er noe uensartet. Den naturlige forklaringen er at 22 forfattere nødvendigvis vil ha en ulik stil, uten at dette må tolkes dithen at mange kokker skaper mye søl. Man kan heller si at boken fortsatt har et forbedringspotensial med tanke på en mer enhetlig presentasjon og fremstilling. Men hvilken lærebok har ikke det?
Konklusjonen er at denne hendige og allsidige læreboken er til å bli klok av. Den fortjener en fremskutt plass på studentlesesalen, sykehuslegekontoret og i allmennpraktikerens portefølje av diagnostiske og kliniske veiledere.
