Foto Øivind Larsen
Hvorfor skal det absolutt være såkalt pent vær bestandig for at en ferie skal være vellykket?
Man kan bli svett i ørene av å høre på kantinepraten før og etter helger, vinterferier, påskeferier, sommerferier, høstferier, juleferier. Eller av å høre på pensjonistene som erklærer at nå er de lei av det norske været og tar altså vinteren i Syden.
Er våre legemer etter hvert blitt så dårlige i sin tilpasningsevne at vi trenger sol (men bare av en viss styrke), passe temperatur (innenfor et ganske snevert spektrum av alle de celsiusgrader som finnes), vind (ikke for sterk, men absolutt ikke trykkende vindstille) osv. for å være lykkelige?
I så fall er det synd på oss, men kanskje mest fordi en del opplevelser da glir forbi.
Bildet er fra Helgelandskysten, en sommerdag mens truende skyer trekker opp. Været er slett ikke pent, himmelen slett ikke blå, men nettopp derfor kommer fargespillet frem, den minimalistiske vekslingen mellom nyanser i blått, farger som ligger nær hverandre, men som likevel er akkurat så mye forskjellige at de gir uttrykk og spenning.
Og som i dette tilfellet understreker hvor liten og isolert Træna i bakgrunnen egentlig er.
