Tore Sanner og medarbeidere argumenterer i Tidsskriftet nr. 14/2000 (1), ”tobakksnummeret”, for at snus gir munnhulekreft. Utgangspunktet er merkelig nok at to store epidemiologiske studier (2, 3), publisert i gode anerkjente tidsskrifter, konkluderer med det motsatte. Sanner mener delresultatet av studiene tilsier at det likevel er en sammenheng. Statistisk ikke-signifikante delresultater er da ikke vanligvis ansett som godt vitenskapelig bevis? Sanner unnlater å kommentere opplysninger i studiene som underbygger manglende risiko: Sverige har lavere forekomst av de omtalte cancertyper enn snusløse Europa, i Nord-Sverige er det høyere frekvens av snusbrukere og lavere forekomst av hode-/halscancer enn i Sør-Sverige, Sverige hadde 14 tilfeller av gingiva- eller buccalslimhinnecancer per år i årene 1991 – 93, ingen av disse på innsiden av overleppen. Burde ikke dette være kommentert, om ikke annet som paradokser?
For øvrig er argumentasjonen at snus inneholder karsinogener. Er det ikke interessant hvis daglig slimhinnekontakt med karsinogener ikke gir målbart økt cancerhyppighet? Det nevnes ikke at en histopatologisk studie ikke fant (pre)maligne forandringer under overleppen hos snusere (4). Derimot refereres en eldre, amerikansk pasient-kontroll-studie (5) og en svensk, retrospektiv studie (6). Sanner nevner ikke at begge har store metodesvakheter. I Winn og medarbeideres studie (5) var kontrollpersonene pasienter, og analysen korrigerte ikke for andre livsvaner. Axéll og medarbeideres studie (6) er det meget vanskelig å trekke konklusjoner fra: Av 375 menn med plateepitelkreft i munnen hadde 13 % brukt snus, mot 15 % i den mannlige befolkningen (6). Taler det for at snus gir kreft i munnen? Når man er kritisk til artikler som konkluderer med manglende kreftrisiko ved snus, burde man vært like kritisk til arbeider som viser det motsatte.
Sanner unnlater å referere undersøkelser som taler imot kreftrisiko. Eksempelvis fant en amerikansk undersøkelse av 16 598 dødsfall ingen økt risiko for kreft i munnen hos brukere av oral tobakk, etter korreksjon for alkoholbruk, røyking og yrke, selv ikke når all usikkerhet ble trukket i disfavør av oral tobakk (7). Når man unnlater å referere funn som tyder på manglende sammenheng, blir fremstillingen skjev og mister troverdighet. Når man bestrider konklusjonen i de to eneste store, metodologisk gode studiene som finnes, bør det begrunnes på annen måte enn ved å trekke ut ikke-signifikante delresultater.
Etter min oppfatning er omtalte kronikk ubalansert, til dels misvisende. Legeforeningen vil bekjempe tobakk. Men bør Tidsskriftet gi avkall på faglig standard i denne saks tjeneste?
