Under Noe å lære av . . . i Tidsskriftet nr. 17/2000 har Sujata P. Parkar & Stein Haram en leseverdig artikkel om et tilfelle av obturatorhernie med ileusutvikling hos en 91 år gammel kvinne (1). I sin diskusjon vedrørende diagnostikken av obturatorhernie generelt nevner forfatterne en rekke supplerende diagnostiske metoder for å påvise obturatorhernie, som kontrastundersøkelse av tarm, ultralyd og CT abdomen. Hernieografi nevnes derimot ikke.
I et treårsmateriale av herniografier utført ved røntgenavdelingen ved Sentralsjukehuset i Rogaland i årene 1991 – 93 og publisert i Tidsskriftet (2) fant vi blant 75 herniografier i alt 30 hernier hvorav tre obturatorhernier. Disse ble verifisert ved operasjon. En av disse pasientene (kasuistikken er nærmere omtalt i artikkelen) hadde typiske utstrålende smerter til medialsiden av låret og for øvrig en sykehistorie ikke ulik Parkar & Harams pasient, men uten ileussymptomer. Under operasjonen ble brokksekken lukket med plastikk på obturatorfascien og preperitonealt fettvev.
Etter vår erfaring er herniografi nyttig også i diagnosen av obturatorhernie. Andre forfattere er av samme mening (3 – 5). Herniografi er dessuten en radiologisk metode med lav komplikasjonsfrekvens (6) når man har trent personale og bør etter vår mening benyttes mer enn hva som synes å være tilfellet her til lands (2).
Et annet spørsmål er jo om man ved herniografi hadde kunnet påvise obturatorherniet hos den pasienten som Parkar & Haram omtaler, idet inkarsererte hernier kan være vanskelige å fremstille ved herniografi (4, 7).
