Vi ser ofte oppslag i dagspressen om det herlige, frie livet på landeveien med motorsykkel. Modne menn realiserer guttedrømmen og får sågar med seg sine kvinner i opptil høy middelalder på eventyr i skinndress med stor sykkel. Vinden i ansiktet og duften av skog og blomster er sterkere på motorsykkelen, og MC-fellesskapet bidrar til en ny vår. Da jeg nylig etter en vaktdag med én omkommet og én alvorlig kvestet motorsyklist slo opp Tidsskriftet nr. 16/2000, fant jeg at denne typen reportasje nå var kommet inn i vårt eget blad (1)! En kollega, til overmål ansatt ved ortopedisk rehabiliteringsavdeling, hadde for sikkerhets skyld kjøpt seg verdens største motorsykkel (kjekt å ha!). Yamaha syntes det var så utrolig festlig at de har inngravert ”overlegen” (!) på fronten av sykkelen. Fin reklame for Yamaha, mindre fin for overleger, spør du meg. Dessuten et signal til den oppvoksende slekt fra legestanden, med tvilsomt budskap. Motorsykler er farlige redskaper, og det har lenge undret meg at det skal være noen slags menneskerett å kjøre rundt i høy hastighet (jeg møter aldri noen motorsykkel som ikke kjører minst i 90 – 100 km/t) uten annen beskyttelse enn skinndress og hjelm, mens bilister skal ha sikkerhetssele på selv i baksetet og kollisjonsputer på flere kanter. Det er mange flere døde og alvorlig skadede på motorsykkel enn f.eks. i såkalt ekstremsporter, og hvis f.eks. NSB hadde noe i nærheten av tilsvarende skadefrekvens, ville all trafikk bli innstilt på dagen.
Det er lite som tyder på at man får stoppet bruken av motorsykler, heller ikke den stadige konkurransen om større (og dyrere) sykler og flere hestekrefter. Men spar oss iallfall for festlige reportasjer av denne motorsykkelforherligende typen i vårt eget tidsskrift!
