Ved vår tverrfaglige poliklinikk for rehabilitering mottar vi mange ulike henvisninger.
20.2. 2000 mottok vi en henvisning for en 17 år gammel kvinne, vedlagt et fortvilet brev fra pasientens mor. I brevet beskrev moren de plager pasienten hadde hatt siden sommeren 1999. Piken hadde plutselig syknet hen under en rideleir, og var siden aldri kommet til hektene. Hun hadde gjennomgått meget bred somatisk utredning ved medisinsk og nevrologisk poliklinikk, uten at man fant annet enn tegn på tidligere gjennomgått mononukleose. Diagnosen var suspekt postviralt tretthetssyndrom.
Morens brev gav assosiasjoner til en artikkel i Tidsskriftet som inneholdt en kasuistikk der man hadde god symptomatisk effekt av behandling med kompresjonsstrømpebukse (1).
Pasienten var første gang til undersøkelse hos oss 3.3. 2000, ledsaget av moren. På mitt åpne forslag om å forsøke dette, skaffet hun seg en slik strømpebukse. Den ble tatt i bruk 15.3. 2000. Ved kontroll 20.6. 2000 fortalte både pasienten og hennes mor om dramatisk bedring av tilstanden. Etter påske har hun hatt kun én dags fravær fra skolen. Hun har tatt opp igjen aktiviteter som musikk og ridning, og er opplagt til å møte venner på ettermiddagen. Hun ser unektelig dramatisk kvikkere ut, har glimt i øyet og viser optimisme og pågangsmot. Moren sier at de har fått den gamle datteren tilbake etter nesten ett år i ”skyggenes dal”.
Effekt på organisk grunnlag eller placebo? Ikke vet jeg, men jeg holder med Per Jonas Øglænd i at dette kanskje kan være verdt å undersøke nærmere. Kausal terapi for øvrig er mangelvare ved denne tilstanden (2). Behandlingen er rimelig og uten bivirkninger.
