Downing & Miyan gir i en artikkel i Immunology Today en oversikt over etablerte mekanismer og mer spekulative hypoteser om hvordan nervesystemet kan påvirke immunreaksjoner (1). Blant annet omtales:
– Stress kan øke, men oftere dempe immunresponser. Best kjent er glukokortikoidmediert hemning av betennelsesreaksjonen (arakidonsyrederiverte betennelsesmediatorer, nedsatt syntese av cytokiner), lyse av naturlige drepeceller, endret distribusjon i organismen av T-lymfocytter, nedsatt syntese av immunglobuliner og granulocytose med eosinopeni.
– Visse lymfocyttreaksjoner (celledelinger, interleukin-2-produksjon) synes påvirkbare av stress, uten at hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen er involvert. Her kan det være at (nor)adrenalin og diverse peptider fra sympatiske nervefibrer spiller viktige roller. Katekolaminer angis å kunne dempe både aktivering og effektuering av en immunrespons, også ved å fremme apoptose av immunceller. Via betareseptorer på naturlige drepeceller kan disse cellenes aktivitet trolig dempes av sympatisk innervasjon, f.eks. i milten. Mange nevropeptider kan spille en rolle
– substans P, alfamelanocyttstimulerende hormon, kalcitoningenrelatert peptid, nevrokinin, somatostatin og vasoaktivt intestinalt peptid. Peptidene kan både stimulere, som når substans P øker makrofagenes respons på endotoksin, eller hemme, som når andre peptider hemmer antigenpresenterende cellers eller lymfocytters funksjoner. Hemningen kan eventuelt bestå av stimulert utskilling av antiinflammatoriske cytokiner (interleukin-10, interleukin-1-reseptorantagonist).
– En velkjent negativ tilbakemeldingssløyfe består av inflammatoriske cytokiner (f.eks. interleukin-1), som kan utskilles fra et betennelsesområde og via blodet ha endokrin virkning på hypothalamus. Der stimuleres danningen av kortikotropinfrigjørende faktor, som igjen stimulerer ACTH-utskillingen fra hypofysen (og dermed glukokortikoidsekresjon og demping av ytterligere syntese av cytokiner) og aktiverer det sympatiske nervesystem. Derved hemmes de naturlige drepecellene i milten, jf. forrige punkt.
– Sensoriske nervefibrer i et skadeområde kan bidra proinflammatorisk i og omkring området ved hjelp av aksonreflekser, som fører til utskilling av substans P. Dette peptidet forsterker betennelsesreaksjoner ved å dilatere glatt åremuskulatur (dels ved direkte virkning, dels ved å stimulere mastcellers histaminsekresjon) og øke karpermeabiliteten.
– En rekke andre eksempler på nervøs innflytelse refereres også i denne oversiktsartikkelen, f.eks. afferente og efferente vagusfibres rolle i antiinflammatorisk feedback og innervasjonens betydning for leukocyttilstrømmingen til et betennelsesområde og for den følgende tilhelingen.
Oversiktsartikkelen er tung å lese og ikke godt disponert. Den inneholder dessuten beskrivelser av mekanismer som ikke har mye med immunregulering å gjøre (og som ikke er nevnt her). Men feltet er fascinerende, og artikkelen har en rekke relevante referanser.
