Fengende fortellinger fra praksis

Har dere lagt merke til at leger flest elsker å fortelle historier fra praksis? Riktignok gjør vi det ikke så ofte (som vi skulle ønske), både av hensyn til taushetsplikten og fordi interessen hos potensielle tilhørere som regel er noe begrenset. En lege som har jobbet noen år i klinikken, vil ha et reservoar av historier som lar seg fortelle: morsomme, tragiske, uhyggelige eller helt utrolige.

I denne boken har fire forfattere, som er allmennmedisinere i akademiske posisjoner, satt seg fore å samle et knippe legehistorier fra ulike verdenshjørner. 49 historier er gruppert under ti ulike overskrifter, bl.a. lidelse og skam, humor, overgrep, død, hemmeligheter. Historier om sykdom i legens egen familie har fått et eget kapittel. Før hvert kapittel innleder og reflekterer en av forfatterne over det aktuelle tema, og gir henvisninger til relevant litteratur. Legene skriver under fullt navn, og jeg bekymret meg enkelte ganger for anonymiteten til dem historien handler om, selv om det eksplisitt forsikres om at dette er det tatt hensyn til. Boken henvender seg til studenter og til utdanningskandidater i allmennmedisin, men vil opplagt være av interesse for klinikere i alle livsfaser.

I hvert fall leste jeg boken med god appetitt, for historiene er gode. Bokens tittel hevder at de er ”life-changing”. Kanskje det, men jeg synes faktisk det beste ved dem er at de er relativt alminnelige. Selv om omstendighetene er spesifikke for fortellerens hjemland, kan man kjenne seg igjen i det meste: appendisitt i dårlig vær, pseudosvangerskap, suicid dagen etter legekontakt, dårlig spedbarn på legevakt, etc. For meg vakte boken mange assosiasjoner til egne liknende historier. I en fase med refleksjon over hva som gjør at jeg velger å forbli primærlege, til tross for strev, klager, vakter og det hele, kom svaret: Det er på grunn av historiene, selvsagt! Eller ”narrativene” som vi nå har begynt å kalle dem: det unike ved den enkelte pasient, hans liv, hans sykdom, hans skjebne. De fleste slike historier blir aldri fortalt, men det er de som er substansen i allmennlegens arbeid og som etter hvert blir til kjernen i legens erfaring.