Odelstinget vedtok 5. juni enstemmig ny lov om helsemessig og sosial beredskap (1). Loven gir vidtgående fullmaktsbestemmelser om rekvirering, tjenesteplikt og ressursfordeling til bruk i krig og katastrofer.
En gruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet startet arbeidet med den nye loven i mai 1995. Gruppens innstilling (2) ble sendt på høring i juli 1997. Etter behandling av de 131 høringsuttalelsene oversendte regjeringen sitt lovforslag til Odelstinget i juni 1999 (3). Sosialkomiteen innstilte 30. mai enstemmig til Odelstinget et uforandret forslag (4), som så ble vedtatt uten debatt en uke senere (1). Loven vil tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, sannsynligvis 1. juli 2001.
Loven vil avløse lov av 1955 om helsemessig beredskap. Bestemmelsene i den loven kan bare anvendes i krig. Fullmaktsbestemmelser i den nye loven kan anvendes også ved kriser og katastrofer i fredstid etter beslutning av Kongen (§ 1-5). Lovens formål (§ 1-1) er ”å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid”.
Ansvarsprinsippet, som er sentralt for landets øvrige beredskap, lovfestes nå også for helseberedskapen (§ 2-1): ”Den som har ansvaret for en tjeneste, har også ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for den utøvende tjeneste, herunder finansiering, under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid, med mindre noe annet er bestemt i eller i medhold av lov. Tilsvarende skal den som fører tilsyn med en virksomhet, også føre tilsyn med virksomhetens beredskap.” Loven gjelder for alle offentlige og private helse- og sosialtjenester, vannverk og apotek, for næringsmiddelkontrollen og for alt personell i disse virksomhetene.
Plikt til å ha beredskapsplaner for helse- og sosialtjenestene innføres for kommuner, fylkeskommuner og staten (§ 2-2). Kommunehelsetjenesteloven og sykehusloven endres tilsvarende.
Etter lovens § 3-1 får Sosial- og helsedepartementet fullmakt til å rekvirere (mot erstatning) ”fast eiendom, rettigheter og løsøre av ethvert slag som trengs til bruk for helse- og sosialtjenester, til bolig for personell eller lagring av materiell og utstyr”.
Departementet får etter lovens §§ 5-1 og 5-2 fullmakt til å pålegge virksomhetene som er nevnt ovenfor å yte visse tjenester, stille sine ressurser til rådighet for bestemte formål, legge om driften, utvide driften eller flytte virksomheten.
Etter lovens § 4-1 får arbeidsgiver fullmakt til å pålegge personell i virksomhetene nevnt ovenfor ”å forbli i tjeneste utover ordinær arbeidstid”, uavhengig av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Denne fullmakten gjelder alt personell, men bare i krig, ved truende krig og, etter beslutning av Kongen, ved kriser eller katastrofer i fredstid.
I tillegg innføres i kommunehelsetjenesteloven (§ 3-5) og spesialisthelsetjenesteloven (§ 2-1c) en ny likelydende bestemmelse om tjenesteplikt for helsepersonell: ”Ved ulykker og andre akutte situasjoner som forårsaker ekstraordinær pågang av pasienter, kan (fylkes-) kommunen pålegge helsepersonell som tjenestegjør i (fylkes-) kommunen, å utføre nærmere tilvist arbeid.” Disse bestemmelsene er ikke betinget av Kongens beslutning eller at landet er i krig.
