Jeg er død. Jeg tok mitt eget liv. Far stakkars, som aldri har skjønt noe særlig av meg, skjønte ikke det heller. Han tror det er andre som står bak. Hans sønn gjør ikke sånt. Nå er jeg vel forvart i det hinsidige, og har fått ro i sjelen. Mens far er rastløs tilbake og leter frenetisk etter synderen.
Min kone forstod at noe var galt. Hun er lojal og vil holde det for seg selv. Derfor snakker hun ikke sammen med far. Men far gir seg ikke så lett. Han har gått til min lege for å se på min journal. Men min lege er også lojal, og vil bare levere opplysninger til min kone. Far ble sint og gikk til Fylkeslegen og krevde å få vite mer om meg. Fylkeslegen lot seg påvirke av fars bydende vesen og lot ham få lov. Antakelig mente hun at det ikke var noe i journalen som kunne skade verken far eller meg.
I min nye tilværelse funderer jeg på hvem som er mine «nærmeste»; far, mor, søsken, kone, barn, samboer eller andre. Selv om de er «nærmest», ønsker jeg slett ikke at alle skal vite alt om meg. Jeg valgte ikke mor og far. Jeg valgte bare min kone. Vi lovte å støtte hverandre i gode og onde dager. Nå har døden skilt oss ad, men ingen andre er likevel nærmere. Jeg vil at hun skal få bestemme hva andre skal vite om meg, nå da jeg ikke lenger kan bestemme det selv.
Min kone kan gjerne få lese min medisinske journal. Jeg har lite å skjule for henne. Hvis hun mener at far kan få lese den, er det OK. Men det vil hun ikke. Hvorfor i all verden skal da Fylkeslegen overprøve det? Far blir ikke klokere av å lese min journal. Han vil fortsette å lete etter en synder som kan renvaske hans sønn og lette ham selv for den ubevisste skyldfølelse som er drivkraften bak hans streben.
På vegne av oss på denne siden, vil jeg imidlertid utfordre Fylkeslegen og andre leger for den saks skyld. Min kone er fortsatt min nærmeste, og dermed basta. Fylkeslegen har ikke rett til å sidestille andre. Saken er prinsipiell. Det kan oppstå andre situasjoner hvor konsekvensen er langt alvorligere. Jeg er død, men mitt personvern skal leve!
