Fysisk aktivitet og kroppssmerter hos barn

Materiale og metode

For å belyse våre hypoteser har vi benyttet et materiale som er innsamlet for å kartlegge kroppssmerter hos barn (6). Materialet er basert på en spørreundersøkelse blant skolebarn i Ullensaker kommune som ligger 40 km nordøst for Oslo. Kommunen hadde i 1992 18 500 innbyggere, hvorav 2 200 var skolebarn i alderen 7 – 16 år.

I januar 1993 ble alle elevene i 4. (gjennomsnittsalder 10,5 år), 7. (gjennomsnittsalder 13,5 år) og 9. klasse (gjennomsnittsalder 15,5 år) fra de 13 skolene i kommunen spurt om å delta i en undersøkelse om kroppssmerter. Foreldrene ble tilsendt skriftlig informasjon om prosjektet, og deltakerne fikk både skriftlig og muntlig informasjon. Deltakelsen var frivillig og avhengig av tillatelse fra foreldrene. Prosjektet var godkjent av det lokale skolevesenet og av den regionale etiske komité. Spørsmålene var basert på WHO Collaborative Study angående sunnhetsatferd hos skolebarn (9) og spørsmål fra en undersøkelse av den voksne populasjon i samme kommune (1). Undersøkelsen inneholdt, ved siden av spørsmål om kroppssmerter, spørsmål om forhold til skole, venner og egen kropp, og om fysisk aktivitet, til sammen 35 spørsmål.

For å unngå rapportering av forbigående småplager, ble barna spurt: ”Pleier du å ha vondt noen steder i kroppen?” Hvis svaret var ja, skulle de krysse av ett eller flere av i alt 12 avmerkede og navngitte områder på to figurer som viste et barn henholdsvis forfra og bakfra. Det var bare ett spørsmål som omhandlet fysisk aktivitet: ”Bruker du kroppen din slik at du blir svett/andpusten utenom skolen?” Her var det fem svaralternativer: Aldri, mindre enn en gang i uken, ca. en gang i uken, ca. 2 – 3 ganger i uken, så å si hver dag.

Vi spurte dessuten om søvnkvalitet, ”Pleier du å ha vanskelig for å sovne eller å sove dårlig?” med svaralternativene ofte, av og til og aldri, og vi hadde spørsmål om redsel, tristhet og sinne med de samme svaralternativene.

Spørsmålene ble besvart i løpet av en alminnelig skoletime med en av forfatterne (BS) til stede.

Vi har slått sammen de to gruppene som er fysisk aktive mindre enn en gang i uken ved sammenlikning av hvor stor andel av de minst og de mest fysisk aktive som rapporterte smerter på spesifikke steder i kroppen.

Dataanalysen har foregått med SPSS for Macintosh, der vi har benyttet khikvadrat og logistisk regresjon for å analysere mulig sammenheng mellom fysisk aktivitet og rapportering av smerter.

Resultater

569 elever fylte ut spørreskjema, 86 % av elevene på de aktuelle klassetrinn. Av de 14 % som ikke deltok, fikk 10 % ikke tillatelse av foreldrene, og 4 % var ikke på skolen den dagen undersøkelsen ble gjennomført. Svarprosenten var omtrent den samme på alle alderstrinn og for begge kjønn.

Flere jenter enn gutter rapporterte smerter, og andelen økte med stigende alder, mest markant for guttene. 83 % av jentene og 67 % av guttene rapporterte at de pleide å ha vondt i kroppen (p< 0,001). 66 % av 4.-klassingene, 77 % av 7.-klassingene og 82 % av 9.-klassingene rapporterte smerter. Av dem som rapporterte smerter, angav 15 % at de hadde så vondt at de ”av og til ikke går på skolen”, 26 % sa ”det hender jeg må ta medisin”.

62 % av jentene og 77 % av guttene angav fysisk aktivitet utenom skolen mer enn 2 – 3 ganger per uke, mens henholdsvis 13,6 % og 11,0 % rapporterte slik aktivitet mindre enn en gang per uke (tab 1).

De minst aktive rapporterte oftest smerter og høyest antall smerteregioner, men forskjellene var ikke statistisk signifikante (tab 2). Flere av de mest fysisk aktive hadde smerter i kne, albue og ankel. De minst aktive hadde signifikant oftere smerter i skuldre, nakke og mage (tab 3).

Tabell 4 viser resultatene fra en multivariat analyse med smerter (ja/nei) som den avhengige variabelen. Her fremgår igjen at flere av jentene enn av guttene, og at flere av de eldste enn av de yngste, rapporterte smerter. Med gruppen med mest aktivitet som referanse finner vi som i tabell 2, at risikoen for å rapportere smerter er størst hos dem som aldri driver noen form for fysisk aktivitet, bortsett fra en økt tendens hos de mest aktive. Forskjellen mellom dem med størst aktivitet og nest mest aktivitet er imidlertid grensesignifikant (p = 0,063, konfidensintervall 0,38 – 1,03).

Vi fant ingen signifikant sammenheng mellom grad av fysisk aktivitet og egenrapportert søvnkvalitet og psykiske plager.

Diskusjon

Vi har funnet en tendens til at smerterapportering hos barn avtar med økende fysisk aktivitet, for så å tilta hos de mest aktive.

Vi har videre funnet at fysisk aktive barn rapporterer smerter i andre regioner enn barn som er lite aktive.

Vi har gjennomført en spørreskjemabasert tverrsnittsundersøkelse. Det er vanskelig å spørre barn direkte om muskel- og skjelettsmerter. I denne undersøkelsen ble de bedt om å avmerke på en figur hvor de hadde vondt, både regioner som vanligvis forbindes med muskel- og skjelettsystemet, men også andre områder som mave, bryst og hode. Vårt skjema var laget enkelt for å få det akseptert av barn, foreldre og skolemyndigheter. Det er basert på erfaring fra tidligere undersøkelser, men er ikke et skjema som er validert i egentlig forstand. Dette gjelder både smerteregistrering, registrering av fysisk aktivitet, mentale problemer og søvn. Med sin enkelhet mener vi imidlertid at spørsmålene har høy logisk validitet.

Alle barna på de aktuelle klassetrinn ble invitert med. Det var god respons med 86 % deltakelse. Blant de 4 % som var fraværende den aktuelle dagen, er det mulig at sykeligheten er noe høyere enn hos resten. Det er vanskelig å si noe om de 10 % som ikke fikk tillatelse hjemmefra. Likevel mener vi frafallet neppe influerer nevneverdig på resultatene.

Flere jenter enn gutter rapporterte smerter, og andelen økte med stigende alder. Dette er samsvarende med tidligere undersøkelser (2, 5, 8 – 12). Guttene var generelt mer aktive enn jentene. Dette er også i samsvar med andre undersøkelser (8, 13).

Mens vi i en annen artikkel har beskrevet en klar sammenheng mellom stress, søvnproblemer og kroppssmerter, fant vi ingen sammenheng mellom stress, søvnproblemer og fysisk aktivitet (14).

Breidablik & Meland har funnet at barn med skilsmisseerfaring gjennomgående rapporterer uheldigere livsstil enn andre barn. Denne forskjellen gjaldt imidlertid ikke fysisk aktivitet (15).

Undersøkelse over fysisk aktivitet og fysisk form hos barn i Norge kan tyde på at vi er inne i en uheldig utvikling med større spredning i fysisk form, og flere enn før som er fysisk inaktive (16).

Brattberg har gjort en undersøkelse blant 1 245 svenske skolebarn, som viste en statistisk signifikant sammenheng mellom sosiale, psykologiske og emosjonelle faktorer og smerter i rygg og hode, men ingen sammenheng mellom fysisk aktivitet og smerter (2).

Harreby og medarbeidere undersøkte 640 skolebarn i en 25 års prospektiv studie. De som var mest fysisk aktive i ungdommen, var også mest aktive som voksne. Denne gruppen hadde signifikant mindre korsryggsproblemer (13).

Burton og medarbeidere undersøkte 216 11 år gamle barn og fulgte dem opp i fem år. De fant at korsryggssmerter er hyppig blant ungdom og øker med alderen. Korsryggssmerter økte signifikant med økende fysisk aktivitet, men bare hos guttene (3).

Newcomer & Sinaki undersøkte 246 skolebarn i alderen 10 – 19 år med oppfølging fire år senere. De fant at korsryggssmerter er signifikant hyppigere hos barn som er mer fysisk aktive (8), i samsvar med det Burton og medarbeidere fant hos gutter (3).

Barnekow-Bergkvist og medarbeidere undersøkte 425 svenske elever på 16 år med en oppfølging da de var 34 år. De konkluderte med at muskulær utholdenhet og styrke i ungdommen reduserte risikoen for nakke-, skulder- og korsryggsproblemer i voksen alder. Dette mente de indikerer nytten av fysisk trening blant barn og unge (12).

Vi har funnet en tendens til at det var flest som rapporterte smerter blant dem som var minst og dem som var mest fysisk aktive, at således både for mye og for lite kan gi problemer.

Hvis vi sammenlikner de minst og de mest fysisk aktive, finner vi at de har smerter i forskjellige regioner av kroppen. Det er en tendens til at flere av de mest aktive hadde smerter i kne, albue og ankel, altså typiske skade- og belastningsområder innen idrett. Flere av de minst aktive hadde smerter i skulder, nakke og mage, smerter som er mer forbundet med stress og generell mistilpasning. De minst aktive viste ytterligere en tendens til å ha smerter flere steder, overensstemmende med teorien om at stress og generell mistilpasning gir mer utbredte plager. Her har vi ingen tidligere undersøkelser å sammenlikne med.

De fleste undersøkelsene om fysisk aktivitet og muskel- og skjelettsmerter hos barn og unge gjelder ryggsmerter. Flere forfattere konkluderer med at det er mest ryggplager hos de minst aktive (3, 5, 8, 10, 11, 13), i motsetning til hva Burton og Newcomer fant. I vår undersøkelse fant vi ingen signifikant forskjell i selvrapporterte ryggsmerter mellom de mest og de minst aktive.

Når det gjelder nakke-, skulder- og ryggsmerter, finner vi, i samsvar med Barnekow-Bergquist og medarbeidere, at flere blant de minst fysisk aktive rapporterte smerter i disse regionene.

Hvorvidt det er dem som er plaget med kroppssmerter i ungdommen som utvikler kroniske plager som voksne er fortsatt uklart, og besvares dessverre ikke i de oppfølgingsstudiene som er foretatt så langt (3, 8, 12, 13). I det hele tatt er kunnskapen om muskel- og skjelettplager hos barn og unge fortsatt mangelfull, og resultatene er til dels sprikende.

Hvis det skulle vise seg at de minst fysisk aktive har mer smerter, gjenstår det å se om det er en årsakssammenheng, og om man ved å øke treningsaktiviteten vil kunne forebygge utvikling av kroniske, invalidiserende plager. Videre gjenstår det å se om smerter hos de mest fysisk aktive er av en type som kan resultere i kroniske, invalidiserende plager, eller om dette dreier seg om en annen type plager enn dem som man ser hos voksne.

Den fysiske aktivitets betydning for smerter generelt, og muskel- og skjelettsmerter spesielt er således fortsatt uklar. Vår undersøkelse kan tyde på at for lite disponerer for plager fra nakke, skulder og mage, men at også for mye gir økte plager, om enn i andre regioner.