I høst har vi fått en diktsamling å tenke over. Med Fraværsdokumenter kommenterer Inger Elisabeth Hansen vår holdning til den fremmede, fienden. Tonen er lavmælt, ordene er ikke dramatiske, men effekten er det: Man tvinges til å se. Dette er politiske dikt, uten å ha karakter av appeller. Her følger to ubehagelige smakebiter.
Provinsiell
Feilen med fienden er at han er så provinsiell.
Fienden kommer til skjermen som en bonde, så alminnelig
Han kommer til skjermen som en bonde, med blodet sitt
Han kommer som en bonde med jorda si, med sine seks fot mødre og fedre
Han kommer til skjermen med sine tre fot barn
Han kommer så hel,
så ubehjelpelig håndlagd.
Strategisk
Når fienden gråter,
tilbakefører han latteren.
Når fienden gråter,
benytter han seg av den kartesiske metoden
og tilbakefører noe uklart og komplisert, til noe enkelt.
Når fienden gråter vet han hva vi vil ha.
Inger Elisabeth Hansen (f. 1950), er tidligere formann i Den Norske Forfatterforening. Fraværsdokumenter er hennes tolvte bok, hvorav seks er diktsamlinger. I 1994 fikk hun Aschehoug-prisen og Dobloug-prisen. Hun har gjendiktet bl.a. Margaret Atwood og Märta Tikkanen og gav i 1999 ut prosa/lyrikkboken Det brente hjertet sammen med den afghanske forfatteren Maryam Azimi.
Aftenpostens anmelder Ingunn Økland er begeistret for Fraværsdokumenter (1). Jeg bifaller.
