Legeforeningen har på prinsipielt grunnlag valgt ikke å godkjenne spesialistutdanning utført av leger utdannet i Tyskland før de har fått endelig autorisasjon.
Dette er en forskjellsbehandling i forhold til leger utdannet i Norge, som kan få godkjent assistentlegetjeneste utført før avsluttet turnustjeneste som spesialistutdanning. Det samme gjelder norskutdannede leger som gjør siviltjeneste som assistentlege før avslutning av turnustjenesten.
Legeforeningen er av den oppfatning at tjeneste som ”Arzt im Praktikum” (AiP) er en del av legenes grunnutdanning, delvis som en del av studiet, delvis som en slags turnustjeneste. I Tyskland derimot blir AiP-tjenesten godkjent som en del av en spesialistutdanning, selv om endelig tysk autorisasjon ikke gis før man har gjort 18 måneders assistentlegetjeneste som AiP.
Forskjellsbehandlingen fører til at en rekke leger i Norge, det gjelder nordmenn som er utdannet i Tyskland samt tyske leger som vil arbeide i Norge, må bruke ekstra lang tid på spesialistutdanningen. Det ville vært rimelig at leger som tar AiP-tjeneste som assistentlege kunne få godkjent inntil ett år av tjenesten som spesialistutdanning, dersom tjenesten ellers er godkjent som fullverdig i relasjon til spesialistreglene.
Hva er Legeforeningens motiv for å underkjenne slik tjeneste? Det kan meget lett oppfattes som vrangvilje mot leger som har utdannet seg i utlandet, enten de er norske eller tyske. Man kan også lure på om Legeforeningen her er ute etter å skape hindringer for spesialistutdanningen i Norge. Dette er underlig, ettersom det i Norge er stor mangel på spesialister og det er et problem at utdanningstiden for å bli spesialist for de fleste blir svært lang pga. de kompliserte spesialistreglene.
Sannsynligvis er Legeforeningens praksis i denne saken også i strid med EØS-avtalens bestemmelser om gjensidig godkjenning av legeutdanning og spesialistutdanning.
