Når det hevdes at hypotyreose ikke alltid blir erkjent, kan det være en idé for interesserte laboratorier/sykehusavdelinger å anskaffe utstyr til måling av akillesreflekstiden. Utstyret blir neppe stående ubrukt.
I dagspressen er det flere ganger hevdet at mange som har eller mener å ha symptomer på hypotyreose, ikke er blitt godtatt som hypotyreote fordi analyser av blodet viser normale nivåer av thyreoidea- og hypofysehormoner. Det kan derfor være aktuelt å minne om at det ca. 1960 ble innført en fysiologisk undersøkelse som et hjelpemiddel til å stille diagnosen hypotyreose, og det uten hormonanalyser: Nemlig måling av akillessenens reflekstid (1). Denne er definert som tiden fra reflekshammeren treffer senen og til foten flekterer. Reflekstiden er lengre hos hypotyreote enn hos eutyreote. I Norge ble metoden undersøkt og beskrevet av Heiberg (2). Han fant hos 40 hypertyreote, 640 eutyreote og 25 hypotyreote at reflekstiden var henholdsvis 190 – 240, 240 – 380 og 360 – 670 ms. Overlappingen mellom eutyreote og hypotyreote var i hans materiale meget liten. Han konkluderte med at forlenget reflekstid talte sterkt i retning av hypotyreose. Metoden ble brukt til å studere thyreoideafunksjonen hos psykiatriske pasienter (3). Metodens begrensning er at akillesrefleksen ikke alltid lar seg fremkalle (15 % av dem Heiberg undersøkte). Utstyret er meget enkelt. Det ble i slutten av 1960-årene anskaffet ved noen laboratorier i Norge og var en god hjelp til å stille diagnosen hypotyreose. Metoden ble senere forlatt til fordel for bestemmelser av hormonene i blodet. Reflekstiden avspeiler cellenes reaksjon på thyreoideahormonene. Teoretisk kan reflekstiden være uavhengig av konsentrasjonen av thyreoideahormonene i blodet. Kan det tenkes at virkningen av hormonene er mindre hos noen individer enn hos flertallet, og at disse kan ha symptomer på hypotyreose til tross for normale blodverdier? Ved diabetes er begrepet insulinres
istens en realitet. Kan det forekomme tyroksinresistens?
