Veien frem til diagnose får meg til å stille mange spørsmål til leger og fysioterapeuter og til samarbeid dem imellom. Som storrøker i 30 år, ingen tidligere sykmeldinger, med kreft i familien og med dagens økende antall krefttilfeller i befolkningen er det vanskelig å skjønne hvorfor enhver lege ikke ser mulighetene for kreftdiagnose hos oppsøkende pasienter som har symptomer og smerter som er nye og ukjente. Hvorfor lytter dere ikke, men bestemmer diagnosen før jeg nesten får åpnet munnen. Eller ser dere på oss kvinner som tilfeldigvis er i overgangsalderen, som hysteriske og lite å ta på alvor?
Da jeg for snart to år siden etter hvert fikk økende smerter mellom skulderbladene og høyre side i nakken, sykmeldte bedriftslegen meg og henviste meg til fysioterapeut etter hver konsultasjon. Jeg ble verre og verre, sov dårlig og siden legen ikke ville ta meg på alvor, oppsøkte jeg ny lege for om mulig å få hjelp. Psykomotorisk fysioterapi og lykkepiller var hans resept uten at undersøkelse ble foretatt.
Etter sju behandlinger konstaterte terapeuten at jeg ikke hadde behov for slike behandlinger. Legen friskmeldte meg og fortalte meg at jeg måtte være arbeidssky og ville ha godt av å komme tilbake i arbeid. Det løste ikke mine problemer.
Ny lege gav meg betennelsesdempende tabletter og rekvirerte 24 fysikalske behandlinger. Smertene ble mer og mer uutholdelige, men både lege og fysioterapeut (også kiropraktor og homøopat som jeg selv søkte) hadde sin bestemte oppfatning av at deres behandling var riktig for meg dersom jeg holdt ut lenge nok.
Det var min sjef, en vanlig forretningsmann, som via sine bekjente fikk meg til et røntgeninstitutt og som fikk konstatert lungekreft med spredning til skjelettet og lammelse i vente.
Mitt liv kan ikke reddes, men kanskje kan dere leger vurdere å forsøke å ta oss kvinner i 50-årene på alvor? Her på Radiumhospitalet er vi flere som kan fortelle liknende historier.
