Ett års skriftlig legemiddelinformasjon til en kommunelege

Materiale og metode

All skriftlig legemiddelinformasjon som ble mottatt fra 1. januar til 31. desember 1999 ble registrert og systematisert. Legemiddelinformasjonen ble definert enten som produsentbundet informasjon (reklame fra legemiddelindustrien) eller som produsentuavhengig informasjon (informasjon fra kilder som er uavhengige av legemiddelindustrien). Hva som er legemiddelreklame, er definert i forskrifter om reklame for legemidler (13). Etter at Statens legemiddelkontroll ikke lenger godkjenner preparatomtalene i Felleskatalogen, men et langt mer omfattende produktresymé, defineres også preparatomtalene i Felleskatalogen som produsentbundet informasjon og dermed reklame (14). Som produsentuavhengige kilder ble regnet Statens legemiddelkontroll, Helsetilsynet, Folkehelsa, Institutt for farmakoterapi og andre universitetsinstitusjoner, legemiddelkomiteer, samt regionalt legemiddelinformasjonssenter (RELIS). Norsk legemiddelhåndbok, som også ville vært definert som produsentuavhengig informasjon, kom ikke ut i 1999.

Antall sendinger, antall annonser og antall sider ble registrert. Antall sider ble avrundet til nærmeste halve side, med unntak av at annonser på under en halv side ble avrundet oppover til en halv side. Bare informasjon som ble passivt mottatt ble registrert. Informasjon tilsendt etter innsending av svarkuponger og utlagt informasjon på møter etc. er ikke tatt med i studien. Materiell utdelt av produktspesialister på besøk ble heller ikke inkludert, siden man selv styrte disse besøkene. Muntlig legemiddelinformasjon ble ikke registrert.

Salgsstatistikk for aktuelle preparater ble innhentet fra Norsk Medsinaldepot ASA. Korrelasjonen mellom antall annonser og endringen i salg fra første kvartal 1999 til første kvartal 2000 ble undersøkt med Spearmans rangkorrelasjonstest.

Resultater

Den produsentbundne legemiddelinformasjonen (Felleskatalogen unntatt) var på i alt 3 147 sider, fordelt på 1 493 annonser (tab 1). I gjennomsnitt tilsvarer denne informasjonsmengden 12 sider reklame og informasjon om seks forskjellige preparater hver arbeidsdag. Det var relativt stor forskjell på hvor mye reklame som ble mottatt fra måned til måned (fig 1). Mesteparten av informasjonen kom fra tilsendte brev/postkort og fra annonser i Tidsskriftet (tab 1). I tillegg utgjorde preparatomtalene i Felleskatalolgen 1999 med tillegg 1 968 sider. Infomasjonsbladet Nytt om legemidler fra Statens legemiddelkontroll inneholdt 529 sider. Legemiddelinformasjonen fra Folkehelsa var på i alt 25 sider, hovedsakelig om antibiotika og vaksiner. Alt i alt betyr dette at 5 115 av 5 669 sider (90,2 %) kom fra legemiddelindustrien.

Figur 1   Prosentvis fordeling av antall sider med legemiddelreklame mottatt måned for måned i 1999

De firmaene som oftest reklamerte for sine produkter presenteres i tabell 2, mens de enkeltpreparatene som oftest ble annonsert vises i tabell 3. I alt ble det identifisert annonser for 179 forskjellige legemidler. Av de 19 preparatene som det ble reklamert mest for (tab 3), var 13 (68 %) blitt godkjent i Norge i løpet av innsamlingsåret eller de to foregående år. Angiotensin II-reseptorantagonister, statiner og inhalasjonspreparater til bruk ved astma var de legemiddelgruppene som det oftest ble mottatt reklame for (tab 4).

I tillegg til annonsene ble det mottatt 20 skriftlige henvendelser med forespørsel om å motta besøk av en produktspesialist og 26 invitasjoner til reiser.

Det var en signifikant positiv korrelasjon mellom antall annonser i løpet av 1999 og økningen i salget fra første kvartal 1999 til første kvartal 2000, både når økningen ble målt i kroner og øre (r _s = 0,35; p< 0,001) og når salgsøkningen ble målt i prosent (r _s  = 0,37; p< 0,001).

Diskusjon

Denne undersøkelsen omfatter informasjonen til én enkelt kommunelege og gir derfor ikke nødvendigvis et representativt bilde av den generelle situasjonen i Norge. Imidlertid finnes det andre studier som gjør at man i alle fall delvis og med en viss forsiktighet kan generalisere ut fra våre data. I en undersøkelse av informasjonen til en allmennpraktiserende lege i Oslo i seks uker i 1996 fant man at det i gjennomsnitt ble mottatt 2,8 postforsendelser med reklame daglig (4). Undersøkelsen ble foretatt i september/oktober, når det er høysesong for utsendelse av reklamemateriell (fig 1), og tallene stemmer derfor rimelig bra med våre. Den skriftlige informasjonen fra legemiddelindustrien er sannsynligvis i grove trekk lik til alle allmennpraktiserende leger. Dette er ikke er overraskende, siden det er rimelig å anta at det stort sett benyttes sentrale adresseregistre over alle allmennpraktiserende leger til utsendelsen. En allmennpraktiker i Oslo ser derimot ut til å få langt flere invitasjoner til å delta på forelesninger, møter, symposier, reiser og liknende (mer enn 20 over en seksukersperiode) (4) enn en kommunelege på Røros. Dette kan gjenspeile at det tilbys flere slike aktiviteter til leger i storbyene enn til leger i periferien, noe som også er i overensstemmelse med vårt generelle inntrykk fra tidligere.

Vi har valgt en konservativ tilnærming i denne studien, i og med at det bare er informasjon som er mottatt uten noen aktiv innsats som er registrert. Ved aktivt å etterspørre ytterligere informasjonsmateriale kunne det totale sideantallet ha økt betraktelig. Antall annonser kunne også vært større hvis vi hadde tatt med andre tidsskrifter som leses av allmennpraktikere, som for eksempel Utposten .

Det var overraskende lite dokumentasjon i form av vitenskapelige artikler eller annen objektiv informasjon som var vedlagt annonsene i postforsendelsene. I løpet av et helt år ble det bare registrert 19 sider med slik informasjon. Tendensen ser dermed ut til å være at firmaene ikke sender ut denne typen informasjon i særlig grad til alle, men at det heller sendes ut rekvisisjonsskjemaer der spesielt interesserte kan krysse av for å få tilsendt slik informasjon. Dette er en klar forskjell fra en tilsvarende undersøkelse som en svensk distriktslege gjennomførte i 1984 (1), der det ble mottatt betydelige mengder slik informasjon. Vår studie bekrefter ellers det som man har sett i tidligere undersøkelser (2, 3), at det i stor utstrekning er de nyeste preparater som markedsføres mest intensivt.

Vi fant en statistisk signifikant positiv korrelasjon mellom antall annonser i 1999 og salgsøkning fra første kvartal 1999 til første kvartal 2000. Det er imidlertid en lang rekke andre faktorer enn den skriftlige annonseringen som kan påvirke salget av et legemiddel, slik som annen informasjon fra legemiddelindustrien og fra andre kilder, lansering av konkurrerende preparater innenfor samme gruppe, endringer i indikasjonsområdet og endringer i pris. Det er derfor nødvendig med ytterligere studier for å avklare hvorvidt det kan være en kausal sammenheng mellom intensiv annonsering og økning i salget.

Det finnes en rekke undersøkelser som viser at den medisinske informasjonsverdien i legemiddelannonser er begrenset (3, 10 – 12). For å kunne nyttiggjøre seg den informasjonen som finnes i annonsene, må de derfor leses på en kritisk måte (2, 10). Det er relativt få leger som mener at skriftlig legemiddelinformasjon fra industrien er nyttig (5). Annen informasjon, som konsulentbesøk og kveldsarrangementer, vurderes som mer nyttig (15). Dette er i overensstemmelse med legemiddelindustriens egen vurdering av situasjonen. Likevel er det, sett fra industriens side, også viktig med skriftlig informasjon som en del av den totale markedsføringen av et preparat.

Nytt om legemidler fra Statens legemiddelkontroll gir mye og god informasjon. Det finnes imidlertid data som tyder på at effekten av denne typen informasjon alene ikke er særlig stor (7). I så fall er det bekymringsfullt, fordi Statens legemiddelkontroll, i motsetning til industrien, ikke har noen andre kanaler av betydning der man kan nå ut med sin informasjon.

Ideelt sett burde det vært langt bedre balanse mellom produsentbundet og produsentuavhengig legemiddelinformasjon enn tilfellet er i dag. Dette er ikke minst viktig på bakgrunn av den store økningen i de offentlige utgiftene til legemidler de siste årene, noe som i ikke ubetydelig grad skyldes en overgang fra bruk av gamle og billige legemidler til nye, dyrere legemidler som ikke nødvendigvis er mer effektive enn de gamle. For å motvirke denne ubalansen i styrkeforholdet mellom de forskjellige aktørene er det nødvendig med økt tilførsel av ressurser til produsentuavhengige informatører. Det er i denne sammenhengen også viktig at legemiddelkomiteenes rolle oppvurderes og formaliseres, og det bør overveies å innføre en generell ordning med legemiddelkomiteer også i kommunehelsetjenesten. Videre bør det tilbys undervisning og kurs i kritisk vurdering av legemiddelinformasjon i større grad enn i dag både for studenter og i legenes videre- og etterutdanning.