To sentrale forhold ligger bak Helsinkideklarasjonen (1). For det første at det i etterkrigstiden ble avdekket misbruk av forsøkspersoner i forskning i en rekke land. For det andre at Nürnbergkodeksen ble ansett som lite relevant, fordi den utelukker mulig forskning med pasienter som forsøkspersoner.
Verden legeforening mente at det var nødvendig med internasjonale retningsglinjer for leger som gjennomfører forskning på mennesker. Resultatet var Helsinkideklarasjonen som kom i 1964 og som er revidert flere ganger, senest i oktober 2000.
Den viktigste endringer er revisjoene av 1975 som anbefalte at envher forsøksprotokoll skal forelegges en spesielt uavhengig komité til gjennomgåelse, uttalelse og veiledning. Endringen fikk direkte betydning for opprettelsen av regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk i Norge. Se også nettseiden: www.etikkom.no
