Arild Bjørndal kritiserte i en kronikk i Aftenposten 15. januar 2001 det medisinske miljø for manglende metodekritikk og bruk av udokumentert kunnskap, eksemplifisert ved den økende bruk av mammografi som screeningmetode for mammacancer. Det er fortjenstfullt at denne diskusjonen også når utenfor det medisinske miljø, siden implementering av medisinsk teknologi til dels er avhengig av og påskyndes av pressgrupper og politikere. Popularisering er en vanskelig kunst og stiller store krav til presisjon og pedagogisk evne. Forfatteren har flere ganger vist tegn på slike kvaliteter, så ei i dette tilfellet, noe som følgende sitat vitner om: ”Idéen om at tidlig røntgenundersøkelse fører til så tidlig diagnose at man kan behandle før svulsten har spredt seg, passer heller ikke med biologisk kunnskap. Dessverre skjer spredningen allerede mens svulstene er bitte små, og før de kan oppdages med røntgenbilder.”
Et slikt kategorisk og generelt utsagn kan tolkes på bl.a. to måter:
– De som er operert for – selv små – kreftsvulster kan aldri regne seg som helbredet, og
– Den cancerkirurgi som i dag utøves og som ikke er rent palliativ, er nytteløs i utgangspunktet og kun egnet til å gi pasientene falske forhåpninger, altså ikke bare bortkastet, men også uetisk.
Våre cancerkirurger har antakelig en annen oppfatning om hva som er biologisk kunnskap og kan kanskje leve med Bjørndals utsagn. Verre er det med de kvinner som er operert for brystkreft og som sikkert i mange tilfeller har fått beskjed om at spredning ikke er påvist. Og som lever med godt håp om at så er tilfelle. Artikkelen, som folkeopplysning, burde kanskje også inneholdt en forklaring på hvorfor noen faktisk overlever.
Hva sier f.eks. Kreftregisteret?
