Kjærlighetens flyktninger ble skrevet etter at forfatteren sommeren 1999 fikk vite at hun var HIV-positiv. Forfatteren fikk prisen Årets frilanser 2000 for boken, og forhåndsannonseringen var stor. Hovedtemaet – jeg er blitt HIV-positiv – var kjent fra start. Jeg var spent på hva mer boken ville gi.
Det er blitt et personlige vitnesbyrd hvor forfatteren forteller om sin sorg over å ha fått en alvorlig diagnose. Boken virker å være skrevet i dyp fortvilelse. En del av bokens mange, korte, og delvis uavhengige kapitler engasjerer. Forfatteren har gjort flere treffende observasjoner, og hun har gode betraktninger omkring selvfølelse, seksualitet, ”renhet” og menneskeverd.
Tankevekkende er også forfatterens beskrivelse av overgangen fra å ha vært en pågående, offensivt oppsøkende journalist, til å bli et nummer, senere et navn i statistikken.
Mye av innholdet bærer preg av bitterhet, både mot egen skjebne, og mot verden omkring, særlig helsevesenet. Forfatteren er negativ til Folkehelsa og meldesystemet for HIV, og hun gir en god beskrivelse av sin følelse av å ha blitt nedverdiget i rollen som umyndiggjort pasient. Hun beskriver sine negative opplevelser med enkelte leger, og hun er sterkt kritisk til Helseutvalget for homofile og mye av det HIV/AIDS-forebyggende arbeid, som etter hennes mening i for stor grad har vært drevet på de friske homsenes premisser. Dette kommer særlig tydelig frem når hun beskriver sine møter med enkeltpersoner med HIV og i møtet med institusjoner for HIV-positive. Forfatteren beskriver hvordan hun plutselig ble en av ”dem”, men hvordan hun likevel følte seg ”utenfor”.
Det er i det siste kommet flere bøker hvor pasienter skriver sine egne sykehistorier. For hvem? Noen ganger øyner man en komponent av egenterapi for forfatteren. Noen bøker vil kunne nå et større publikum.
Flere av Eva Lind Karlsens opplevelser kan gi ettertanke, både for legfolk, klinikere og helsebyråkrater. Forfatteren har en god penn, og deler av budskapet er alvorlig og viktig. En del av kritikken bør vi ta til oss. Men i bokform ble hennes beretning ikke interessant nok.
Jan H.
Dobloug
Gjensidige
