Engstelige personlighetsforstyrrelser

I motsetning til tidligere antakelser er ikke forløpet etter behandling for pasienter med engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelser (Cluster C) bedre enn for pasienter med andre personlighetsforstyrrelser. Pasienter med unnvikende personlighetspatologi og fobiske angstlidelser som dominerende symptombilde, trenger en behandlingsform som ikke bare er rettet mot de mest synlige symptomer som angst og ev. depresjon, men som også inneholder en systematisk fokusering på deres unnvikende personlighetstrekk. En av flere forutsetninger for at de kan nyttiggjøre seg slik behandling, er enn viss grad av affektbevissthet, dvs. emosjonell tilgjengelighet gjennom kontakt med egne følelser, ved behandlingsstart.

Avhandlingen er skrevet innenfor fagområdet psykiatri og består av resultater fra to kliniske studier, begge med en prospektivt ettårs oppfølgingsdesign. Problemstillingen har vært å undersøke om behandlingsrespons og videre forløp er annerledes hos pasienter med engstelige/unnvikende (Cluster C i DSM-systemet) personlighetsforstyrrelser enn hos pasienter med tillegg av andre personlighetsforstyrrelser.

To pasientmaterialer fra Modum Bads Nervesanatorium danner grunnlaget for avhandlingen. Det ene er et uselektert materiale (N = 908) der pasientene ble behandlet i de vanlige oppleggene (”MBN-standard”) med generell symptombelastning som forløpsvariabel (GSI fra SCL-90). Det andre er et materiale med pasienter som alle hadde agorafobi og Cluster C-diagnose(r) eller Cluster C-trekk (N = 44) og som ble behandlet med et kognitivt skjemafokusert tofaseopplegg (”MBN-spesial”) med antall patologiske personlighetstrekk som forløpsvariabel.

Resultater fra den første studien viste at pasienter med Cluster C-diagnoser som fikk ”MBN-standard”-behandling hadde like god bedring i symptombelastning under oppholdet, og det i løpet av kortere behandlingstid (og med lavere frafallsrate) enn grupper av pasienter med andre personlighetsforstyrrelser. Men fra utskrivning til etterundersøkelse fikk pasientene i gruppen med rene Cluster C-tilstander tilbakefall i symptombelastning, noe vi ikke fant i de andre gruppene.

I den andre studien oppnådde de unnvikende/agorafobe pasientene som initialt hadde størst grad av emosjonell tilgjengelighet (affektbevissthet), størst grad av reduksjon i antall unnvikende personlighetstrekk (alle disse pasientene ble behandlet innenfor ”MBN-spesial” med målrettet fokusering av patologiske personlighetstrekk).

Kliniske implikasjoner av disse funn er at pasienter med engstelige/unnvikende personlighetspatologi som, selv om de medvirker i og nyttiggjør seg behandling, bør følges opp i tiden etter at den aktive behandlingsfase er avsluttet for å kunne fange opp tegn til tilbakefall. Videre vil kartlegging av emosjonell tilgjengelighet hos pasienter med et agorafobisk symptombilde og unnvikende personlighetspatologi kunne predikere deres evne til endring av unnvikende trekk i behandlingsopplegg der nettopp de unnvikende personlighetstrekk bearbeides direkte og målrettet i behandlingen.