Schizofreni

Schizofreni rammer 400 – 500 personer i Norge hvert år. De menneskelige lidelser er store og ofte livslange, og andelen som tar sitt eget liv er høy. Kostnadene ved behandling og omsorg er antakelig større enn for noen annen enkelt diagnosegruppe. Fordi behandlingen ofte har begrenset effekt, er forebygging av schizofreni svært viktig, med søkelys på tidligere påvisning og behandling. Fagfeltet vet imidlertid lite om hvilke tidlige symptomer som kan varsle en begynnende schizofreni.

Avhandlingen presenterer for første gang en systematisk kunnskapsbasert oversikt over hvilke forandringer i indre opplevelser og ytre atferd som kan varsle en begynnende schizofreni, og belyser symptomenes rolle i utviklingen av forstyrrelsen. Med den eksplorerende kvalitative metodikk gir undersøkelsen betydelig dybde og detaljrikdom til beskrivelsene. Funnene bygger på retrospektive dybdeintervjuer med 19 unge mennesker og deres familier.

Et bredt spekter av forvarselsymptomer beskrives, slik de utviklet seg i prodromalfasen (før psykose), men også symptomene i ubehandlet psykosefase beskrives. Det legges stor vekt på hvordan forandringene oppleves subjektivt. Pasientene hadde store problemer med selv å forstå og fortelle om sine indre forandringer, selv om disse var både markerte, sterkt belastende og langvarige. Åtte prodromale opplevelsesdimensjoner og fire atferdsdimensjoner presenteres, hvorav to fremsettes som særlig sentrale: Global vedvarende forstyrrelse av selvopplevelsen, og ekstrem opptatthet av og grubling over nye oppfatninger, ideer eller temaer, i en grad som medfører sterk sosial tilbaketrekning. Det eksisterer i dag ingen bredt anerkjent liste over slike prodromalsymptomer.

Avhandlingen belyser videre hvor ofte og når alvorlig bekymring i familien kan utnyttes positivt til å komme raskere i behandling. Funnene tyder på at påvisning før psykosen bryter ut, synes mest realistisk dersom prodromalfasen varer lenger enn ett år, hvilket var tilfelle for halvparten av de intervjuede. Tidligere oppdagelse etter psykoseutbrudd synes derimot mulig og realistisk uansett varigheten av prodromet.

Undersøkelsen hevder at visse utviklingstrekk og spesielle symptomer kan påvirke varighet av ubehandlet psykose. Høyere alder ved prodromstart, prodromer kortere enn to år, rask utvikling av psykosesymptomer, tidlig tilstedeværelse av storhetsforestillinger eller forvirring samt lite sosial tilbaketrekning, kan alle bidra til å fremskynde behandling. Funnene støtter også hypotesen om en gradvis og glidende utvikling fra såkalt normale mentale opplevelser og over i psykotiske opplevelser. Detaljerte opplevelsesutsagn over tid demonstrerer at små nyanser bringer forestillingene gradvis fra helt alminnelige opplevelser til psykose.

Funnene fra avhandlingen vil få praktisk behandlingsmessig betydning ved at det er under utvikling en utredningsskala for psykoserisiko, og ved generelt å skape bedre forståelse for prepsykotiske og psykotiske forandringer på det indre og ytre plan.