Momo er en mystisk liten pike som har rømt fra et barnehjem og slår seg ned i ruinene av et amfiteater. Lille Momo kan én ting bedre enn noen annen: å lytte. Hun ”bare satt der og lyttet med all sin oppmerksomhet og innfølingsevne rettet inn mot det som ble sagt”. Men hun besitter enda et kraftfullt moment: ”Mange ting skal ha sin tid – og tid var det eneste Momo var rik på.” ”Gå til Momo” ble derfor et stående uttrykk blant folk.
Så skjer det noe. De grå herrene kommer til byen, og de oppfordrer menneskene til å spare tid i Tidssparekassen: Ved systematisk sparing av tid, vil man om noen år kunne heve den dobbelte mengden tid. Snart har ingen i byen tid til å komme til Momo lenger. Det paradoksale er nemlig at desto mer tid folk sparer, desto mindre tid får de. De grå herrene er tidstyver, de stjeler menneskenes tid for å få næring til seg selv.
Boken kalles en eventyrroman, og det hele ender derfor godt. Momo seirer over de grå herrene og bringer tiden tilbake til menneskene.
Hvorfor foreslå en såkalt barnebok til denne spalten? Et svar er at boken passer som høytlesning, begge parter får en stor leseopplevelse. Jeg hørte den selv som opplesning i radioen for mange år siden.
Et annet svar er Momo selv: Hun lytter og har tid. Det er vidunderlig musikk. Boken utkom første gang på originalspråket tysk i 1973, men er mer aktuell enn noen gang. Det er sikkert flere enn meg som assosierer fra de grå herrenes Tidssparekasse til tidskontoordning for dagens småbarnsforeldre . . .
Gå kritisk gjennom hvordan du bruker tiden din, anbefalte en kronikør i Aftenposten (1). Han hadde gjort det selv, og kommet til at han kastet bort altfor mye tid foran fjernsynet. Men han hadde ikke klart å gjøre noe med det – ennå. Tidstyvenes makt er stor. Hvor er Momo?
Erlend
Hem
Institutt for medisinske atferdsfag
Universitetet i Oslo
