Kollegene Reidar Kvåle, Jon Henrik Laake og Hans Olav Tungesvik bruker storslegge i sin kommentar av ”Bærum-saka” i Tidsskriftet nr. 4/2001 (1), etter at Aftenposten i de siste to år har ført et korstog mot den ansvarlige overlege ved onkologisk avsnitt ved Bærum sykehus og ledelsen ved Bærum sykehus.
Kvåle og medarbeidere anfører at: ”Den pågående politietterforskningen og en mulig straffesak må ikke hindre oss i å ta debatten om varslingskulturen vår i full bredde.” Er ikke forfatterne klar over at de aktuelle aktører i Bærum-saken, bortsett fra Aftenposten og Carl-Magnus Edenbrandt, ikke har mulighet for å gå inn i diskusjon av denne saken før politietterforskningen er avsluttet, og dessuten at denne saken utvilsomt har mange momenter som verken Kvåle og medarbeidere eller vi andre foreløpig har oversikt over?
Kvåle og medarbeidere etterlyser nå at den samlede legestand skal gå til aksjon for å rehabilitere Edenbrandt ”som bare har fulgt sin samvittighet”. I tillegg til at landets største avis har gjort sitt beste for å påvirke opinionen mot den politianmeldte overlegen og mot Bærum sykehus, skal Norges leger nå slutte seg til hylekoret. Undertegnede kjenner ikke de aktuelle leger og kjenner saken bare fra mediene, men har ikke sett et eneste pasient- eller pårørendeinnlegg som støtter Aftenpostens ensidige fremstilling av saken. Forsøk på debattinnlegg i Aftenposten, som har vært kritiske til Aftenpostens dekning av saken, har temmelig konsekvent vært avvist av Aftenpostens debattredaktør. Jeg synes forfatterne skal bemerke seg politiadvokat Knut Skavangs kommentar til Bærum-saken i samme nummer av Tidsskriftet. ”Mediekjøret mot den mistenkte overlegen har vært uten sidestykke” (2).
Både Edenbrandt selv og forfatterne av kommentaren i Tidsskriftet slår i bordet med samvittigheten, for den må jo være udiskutabel. Forfatterne synes å glemme at det vi på våre breddegrader oppfatter som mange av de verste terrorhandlinger i verden i dag, er samvittighetshandlinger. Hvis samvittigheten er styrt av fanatisme, og ikke er korrigert av fornuftig dømmekraft og kjærlighet, er det tilsynelatende ikke grenser for hvor galt man kan komme av sted. Mitt lille innlegg her, er ikke ment som et forsøk på å stoppe en betimelig diskusjon av problemet ”whistle-blowing”, men slik jeg ser det er det totalt urimelig å utnytte Bærum-saken i denne sammenheng foreløpig. Har forfatterne av kommentaren glemt hvem som er politianmeldt, og hvem som har hatt en enorm belastning både for seg selv og familien i de siste to år?
