Einar Kringlen
– «Katastrofeutsatte» vil kunne utvikle symptomer når det blir opplyst om at slik risiko foreligger. Er det for øvrig verre å være overlevende etter en stor transportulykke enn etter et plutselig dødsfall i egen familie? spør Einar Kringlen ved Psykiatrisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Kringlen synes det er betenkelig å gi befolkningen inntrykk av at man må ty til fagfolk når man har vært utsatt for dramatiske situasjoner, og at vanlig omsorg fra familie og venner ikke er tilstrekkelig. Han begrunner sin skepsis med at man har for liten kunnskap som dokumenterer verdien av krisepsykologisk arbeid.
– Før vi bruker ressurser på dette feltet, trenger vi gode randomiserte undersøkelser for å finne ut hvem som kan ha nytte av krisepsykologisk hjelp og hvem som eventuelt tar skade av det, sier Kringlen.
– Så vidt meg bekjent, er såkalt gruppebetinget intervensjon overhodet ikke undersøkt. Når det gjelder individuell intervensjon, viser de få undersøkelser som finnes liten effekt. Tvert imot kan slik intervensjon være skadelig. Kanskje er det slik at noen har nytte av slik intervensjon, og andre ikke, og at man griper uheldig inn i den naturlige helingsprosessen, legger han til.
Han mener det selvsagt er enkeltmennesker som har vært utsatt for store katastrofer, for eksempel ved tortur eller voldtekt, og som har alvorlige posttraumatiske symptomer. – Disse må få faglig hjelp hvis det er angitt, sier han.
