Atle Dyregrov
– Jeg tror at det er dette som rammer de fleste. Undersøkelser (1) viser at 20–30 % av de som opplever traumatisk stress utvikler posttraumatisk stresslidelse. Blant de som mister pårørende ved plutselige dødsfall som selvmord eller ulykker, er prosenttallet av de som utvikler posttraumatisk stresslidelse eller kompliserte sorgreaksjoner enda høyere (2). Det er et klart udekket behov blant disse menneskene, så denne gruppen burde ha vært med, sier Dyregrov. – Bortsett fra det, så er det bra at Helsetilsynet setter søkelys på traumatisk stress, legger han til.
– Traumatisk stress er et komplisert felt og en sykdomskategori som er vanskelig å definere. En person har objektivt sett kanskje ikke vært i livsfare, men har opplevd seg å være det. Det er også viktig med en gjennomgang av hva slags modell for beredskap vi trenger, sier han.
Ifølge Atle Dyregrov finnes det undersøkelser som konkluderer med svært positive resultater for de som har fått krisepsykologisk behandling, skjønt undersøkelsene har metodiske svakheter. Slik han ser det, trenger man både profesjonell omsorg og omsorg fra nærmiljøet.
– Det naturlige nettverket er der i begynnelsen, men ikke over tid, og på sorgreaksjoner som kan følge av traumatisk stress må man ha et livstidsperspektiv, sier han.
Dyregrov mener at kunnskapen blant allmennleger må oppjusteres slik at de kan se hvilke spesifikke behov den enkelte har. I dag er det slik at noen allmennleger er flinke, andre ikke (2). Dermed blir oppfølgingen tilfeldig, både umiddelbart og på sikt, mener Dyregrov.
– Vil prosjektet føre til en bedre ansvarsplassering?
– Ja, absolutt. Det kan bidra til å identifisere ressursene som finnes og trekke opp hvordan man kan organisere kompetansen best mulig. Det viser seg at berørte ønsker tidlig hjelp, hjelp som strekker seg ut til dem, som går over tid samt koordinering av hjelpen (3). Tilfeldighetene råder med hensyn til hvem som får og hvem som ikke får hjelp, og aller mest svikter hjelpen til barn, mener Dyregrov.
