De årlige trygdeutgiftene til personer med rygglidelser er 5 milliarder kroner. Dersom man tar med utgiftene til korttidsfravær, produksjonstap og helsetjenester, blir totalsummen det tredobbelte.
Få kontrollerte studier
Det fremgår av en ny rapport fra Senter for medisinsk metodevurdering. Rapporten Lumbalt skiveprolaps med rotaffeksjon – behandlingsformer (1) er en metodevurdering som bygger på en litteraturgranskning som en norsk ekspertgruppe har gjennomført, samt andre internasjonale metodevurderinger.
Ifølge senterets direktør, Berit Mørland, skal rapporten danne grunnlaget for nye, norske retningslinjer for behandling av akutte ryggproblemer, et arbeid som skjer i regi av Nasjonalt ryggnettverk. Behovet for retningslinjer er størst i primærhelsetjenesten, både fordi ryggproblemer er en av de hyppigste årsakene til legekontakt og fordi det er uenighet blant leger om når og hvordan ulike behandlingsformer skal benyttes.
Mangelfull dokumentasjon
Rapporten slår fast at behandlingseffekten av en rekke terapimetoder ved lumbalprolaps er mangelfullt dokumentert. Dermed er det også vanskelig å sammenlikne behandlingsformene. Blant annet gjelder dette konservative behandlingsformer som fysisk trening, atferdsterapi, elektroakupunktur og ultralyd. Verken strekkbehandling eller ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) viser seg å ha dokumentert effekt. Det finnes ikke noen kontrollerte studier av effekten av manipulasjon ved skiveprolaps.
Når det gjelder invasive behandlingsformer, konkluderer rapporten med at standard kirurgi ved diskektomi, der man fjerner prolapsmateriale, har god effekt på mange pa-sienter som ikke har respondert på konservativ behandling. Videoassistert mikrodiskektomi gir ingen sikre operative gevinster fremfor åpen diskektomi, men sykmeldingstiden blir noe kortere.
Rapporten påpeker at det er store fylkesvise forskjeller i operasjonsfrekvens, og at det således er behov for klarere kriterier for operativ behandling av lumbalt skiveprolaps.
