Gunnar Ramstad
Det økende forbruket av legevakttjenester er ikke bare en følge av det er blir flere eldre og kronisk syke, men at legevakten blir oppfattet mer som et servicetilbud til publikum enn en akuttmedisinsk tjeneste (1). Særlig i små vaktdistrikter har det vært et press på legevakten. Stadig færre allmennleger har ønsket å delta i legevakttjenesten, samtidig som det er blitt vanskeligere å rekruttere sykehusleger som vikarer.
Effektive systemendringer
– Aldersgjennomsnittet for allmennleger har gått opp de siste årene, og har nå passert 50 år. Antall henvendelser og generelle arbeidsmengde på legevakt har økt, og mange steder har det ført til at erfarne leger har søkt seg til andre kommuner med mindre vaktbelastning. I tillegg har legevakten i mange kommuner vært tilfeldig organisert, eller utelukkende drevet som sykebesøksformidlinger med et stort gjennomtrekk av vikarleger, sier Gunnar Ramstad, styremedlem i Alment praktiserende lægers forening og tidligere leder for Legeforeningens legevaktutvalg. Han holdt et av hovedinnleggene under en nasjonal legevaktkonferanse som samlet ca. 140 helsepersonell og helsebyråkrater i Ålesund i mars.
Ramstad understreker at både legene og helsemyndighetene er enige om at interkommunalt samarbeid er et viktig virkemiddel for å høyne kvaliteten på legevakttjenesten (2, 3). Målet er å utnytte legekapasiteten og vaktsystemet effektivt, redusere legenes vaktbelastning, overføre flere legeytelser fra kveldstid til dagtid, samordne legevakttjenesten med andre akuttfunksjoner, og sørge for bedre tilgjengelighet ved å ha leger i tilstedevakt. De viktigste systemendringene går ut på å slå sammen vaktdistrikter og opprette sentrale legevakter for større befolkningsområder (se ramme).
– Omleggingen betyr høyere kvalitet og økt effektivitet. Betjente vaktsentraler gir bedre muligheter til å undersøke og behandle pasientene, sier Ramstad. Han viser til omleggingen i Bergen i 1998, som skjedde til tross for en storm av protester fra publikum og politikere. I løpet av noen få måneder gikk forbruket av sykebesøk ned med 90 %, mens antall konsultasjoner ved legevakten økte.
Statlig gevinst
Under legevaktkonferansen la Ramstad frem tall fra Legeforeningen som viser at legevaktreformen gir full uttelling. Antall sykebesøk har gått ned fra 622 000 i 1997 til 242 000 i fjor, hvilket er en reduksjon på 61 %. I samme periode har statens refusjonsutgifter for sykebesøk (takst 11ak) gått ned fra 66 millioner kroner til 12 millioner kroner per år.
Samtidig har antall konsultasjoner ved legevakt økt med 25 %, og i fjor var det registrert mer enn 1,1 millioner konsultasjoner. Dermed har refusjonsutgiftene for konsultasjoner (takst 2ak) ved legevakt gått litt opp, fra 38,8 millioner kroner i 1997 til 44 millioner kroner i 2000.
– Statens besparelser på refusjonssiden har vært formidable. Tar vi med samtlige refusjonstakster i dette regnestykket, kommer vi opp i en totalsum på mer enn 75 millioner kroner for 2000, sier Gunnar Ramstad.
Ramstad sier at det er bred enighet om at interkommunalt samarbeid er en hensiktsmessig legevaktmodell, men nå ønsker han en debatt om hvem som skal betale for det. Han mener at de innsparte statlige refusjonsmidlene bør brukes til å sikre at reformprosessen fortsetter.
– Mens staten sparer store refusjonsbeløp ved at legene tar færre sykebesøk, sitter kommunene igjen med en voksende regning på grunn av økte utgifter til lokaler, utstyr og personell til legevakt. Jeg vet om mange kommuner som ikke kommer i gang med omleggingen fordi de mangler penger. Hvis ikke staten går inn med midler, kan vi risikere at prosessen med å omorganisere og fornye legevakttjenesten stopper opp, sier Gunnar Ramstad.
Flere kommuneleger kan bekrefte at mange kommuner har planer om legevaktsamarbeid, men at pengemangel, ofte kombinert med manglende politisk vilje, setter en stopper for å realisere planene.
Lover ikke mer penger
Avdelingsdirektør Kjell Røynesdal i Sosial- og helsedepartementet kan ikke love at innsparte statlige midler skal bli kanalisert til kommuner som er i gang med eller har planer om samarbeidsordninger.
– Det er helt riktig at kommuner som har gått inn på samarbeidsavtaler, kan ha fått økt sine drifts- og lønnsutgifter, men det er viktig å huske på at kommunene også har inntekter i form av trygderefusjoner. Spørsmålene rundt finansiering av legevakt er komplisert, og vi trenger flere erfaringstall fra dem som har etablert interkommunalt legevaktsamarbeid. Reduksjonen i trygdens utgifter til sykebesøk kan også være et uttrykk for at befolkningens bruk av legetjenester endrer seg, uavhengig av systemomleggingen, sier Røynesdal.
Kjell Røynesdal
Det er særlig de siste tre årene at departementet har rettet oppmerksomheten mot legevakttjenesten, i forbindelse med planlegging av fastlegeordningen. 20 millioner kroner er investert i interkommunale samarbeidsprosjekter, og bortimot 150 kommuner har fått prosjektstøtte.
– Det har vært svært viktig å få avklart avtaleverket for interkommunalt legevaktsamarbeid i forbindelse med fastlegeforhandlingene. Dersom fastlegeordningen skal lykkes, er kommunene avhengig av en stabil legedekning, og det forutsetter blant annet at vaktbelastningen ikke skremmer allmennlegene. Departementet mener at interkommunalt samarbeid er løsningen på mange av dagens problemer, og at dette også kan være med på å styrke de andre leddene i den akuttmedisinske kjeden, og samspillet mellom allmennlegene, ambulansetjenesten og sykehusene. Som en oppfølging av konferansen, vil vi arbeide videre med organiseringen og finansieringen av legevakt, sier Kjell Røynesdal.
Konferansen i Ålesund ble arrangert av Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Gruppe for kvalitetsutvikling i helsetjenesten (GRUK) og Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom).
