Kronisk smerte er et nokså nytt og vanskelig tverrfaglig problemområde av tiltakende samfunnsøkonomisk betydning. Ingen helseprofesjoner får kunnskap om smerte- og symptomlindring automatisk i grunnutdanningen. Smertetilstander er ofte upresist definert. Smertediagnoser er gjerne produkter av midlertidig konsensus oppnådd i grupper av spesialister gjennom flertallsbeslutninger fattet i en Delfi-prosess. De (få) kolleger som er smerteinteressert, må hente kunnskap i overnasjonale, tverrfaglige fora viet symptomrettet behandling.
Fuk-Tai Sundvor refererer i Tidsskriftet nr. 7/2001 Stein Knardahls undring over ”allmennpraktikeres manglende tilstedeværelse på smertekongresser rundt om i verden” (1). Påpekningen er meget relevant, og fraværet er etter min mening en utilsiktet følge av et småskårent regelverk for obligatorisk resertifisering av spesialister (2). Enhver vellykket håndtering i førstelinjetjenesten av pasient med debuterende smerteproblematikk gir samfunnsøkonomiske gevinster. Mange kroniske smertetilstander er muskelrelatert (3). Vurdering av bevegelsesapparatet overlates ofte til fysioterapeuter – skolert i de samme modeller som legene. De bildeteknologiske funn tillegges avgjørende betydning som objektiv årsaksforklaring, selv om leddnære skjelettforandringer først kommer over tid. Praktisk tilnærming til biomekaniske bevegelsesmønstre som utløser og/eller vedlikeholder smertemekanismer er nærmest fraværende i norsk medisinsk kultur (4). Utilsiktet kan forholdet hindre et vellykket resultat. Innlæring av fysiologisk pustemønster og kroppsstatikk, aktiv stretching av de (behandlede) forkortede muskler, bruk av kognitive teknikker for bevisst atferdsendring er tiltak som (over tid) vil kunne bryte den onde sirkel av smerte, angst, stress, muskelspenninger og feil kroppsbruk. Utfordringen ligger i å tilegne seg en modellforståelse som gjør det mulig å diagnostisere smertemekanismer mer presist, samt opparbeide praktiske ferdigheter i kurasjon i de tilfeller der forhold lar seg endre, eller i palliasjon. En ferdighet som begrenser seg til kun å forstå lidelse, bringer ingen endring.
Jeg deler Sundvors oppfatning om at allmennpraktikere blir eksperter på KOPF (kontinuerlig/koordinerende, omfattende/omsorgsfull, personlig/påpasselig og forpliktende/forebyggende) – men kanskje blir mange av oss for forståelsesfulle uten å vite nok om de nociseptive og/eller nevropatiske aspekter av den underliggende (kroniske ikke-maligne) smertetilstand?
