Einar Pedersen (1917 – 91)
Frøydis Langmark (f. 1941)
Forekomst og utbredelse av kreft i Norge har vært undersøkt av Kiær for perioden 1853 – 65 (1) og av Geirsvold for årene 1866 – 1901 ut fra opplysninger til Indredepartementet om dødelighet av kreft (2). Etter forslag fra Geirsvold besluttet det 12te almindelige lægemøte i Kristiania i 1907 å nedsette Den norske komité for kræftforskning, med Kr. Brandt (1859 – 1932) som formann og F.G. Gade (1855 – 1933) som sekretær.
Komiteens første formål skulle være å skaffe til veie et materiale til bedømmelse av kreftsykdommenes forekomst i Norge med henblikk på mulige årsaksforhold, og i 1916 publiserte Gade Undersøkelser over Kræftsygdommene i Norge på grunnlag av den offisielle dødsårsaksstatistikk 1902 – 11 og det materiale som komiteen hadde samlet inn for tidsrommet 1908 – 12 (3). Dette omfattet over 4 000 tilfeller med magesekken som den dominerende lokalisasjon for kreft. Familiær kreft (hos far, mor og søsken) var fem ganger hyppigere enn kreft hos ektefeller. Det fremgikk også at samer var mindre kreftbelastet enn nordmenn og kvener. Disse funn kunne tyde på en arvelig disposisjon for kreft.
Etter Gades bidrag ble det en lang pause i kreftregistreringen, men etter den annen verdenskrig var det en gryende interesse for saken både i Europa og USA, ikke minst på grunn av den påviste sammenheng mellom tobakksrøyking og økningen av lungekreft hos menn og andre eksempler på sannsynlig miljøbetinget kreft. I 1948 sluttet Verdens helseorganisasjon seg til et forslag om at fem land, inklusive Norge, skulle undersøke hyppigheten av kreft i befolkningen. Samme år foreslo Landsforeningen mot Kreft å opprette et landsdekkende kreftregister. Det ble etablert samarbeid med Helsedirektoratet, Det Norske Radiumhospital og Statistisk sentralbyrå, og i 1951 påla Sosialdepartementet med hjemmel i lov om legers rettigheter og plikter landets leger å melde alle tilfeller av kreft til Kreftregisteret fra og med januar 1952 (4). Meldingene skulle inneholde vanlige personalia og gi relevante opplysninger om sykdommen. Disse skulle være konfidensielle, som alle personrelaterte, medisinske data, og bare tilgjengelige for personer som i sitt yrke måtte kjenne detaljene i den enkelte sak.
Kreftregisteret – Institutt for epidemiologisk kreftforskning
I 1973 fikk Kreftregisteret også betegnelsen Institutt for epidemiologisk kreftforskning, og ble i 1979 lagt under Helsedirektoratet (Statens helsetilsyn). Siden 1994 har det sortert direkte under Sosial- og helsedepartementet.
Einar Pedersen var sjef for Kreftregisteret fra 1952 til 1982. Han var lege fra 1946 og skaffet seg ved studier i USA og England spesialutdanning i epidemiologi og statistikk og var i to perioder ansatt i Helsedirektoratet. Han deltok aktivt i planleggingen av Kreftregistret og var fast knyttet til dette fra 1951, I 1954 ble han ansatt som overlege. Han la grunnlaget for det som etter hvert utviklet seg til ett av de beste kreftregistre i verden.
Pedersen ble etterfulgt av Frøydis Langmark, som tok medisinsk embetseksamen i 1966 og utdannet seg som spesialist i patologi ved Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Hun var spesiallege i patologi ved Kreftregisteret fra l981 til 1983, da hun ble ansatt som instituttoverlege. Hun har lagt stor vekt på samarbeid med klinikere og på utvikling av programmer for masseundersøkelser med henblikk på tidlig diagnose av kreft og forstadier til kreft. Under hennes ledelse har registeret gjennomgått en sterk utvikling med betydelig vitenskapelig aktivitet. Hun har sett det som en av sine oppgaver å gjøre registeret og resultatene av dets arbeid bedre kjent blant leger og publikum.
Ved starten i 1952 var det tre ansatte i Kreftregisteret, ved tusenårsskiftet var flere enn 70 personer knyttet til dette.
Hovedmål
Registrering
Meldeplikten omfatter alle tilfeller av kreftsykdom, alle morfologiske forstadier til kreft, svulsttilstander med usikkert malignitetspotensial, alle svulster i sentralnervesystemet (benigne og maligne), alle svulster i overgangsepitelkledde urinveier og alle maligne og benigne endokrine svulster (5).
Meldingene til Kreftregisteret blir kritisk vurdert etter internasjonal standard og kodet av erfarne kodere. Hvert år blir det gitt ut en oversikt som viser antall nye tilfeller av kreft i befolkningen i åtte femårs aldersgrupper samt aldersjusterte insidensrater per 100 000 individer, fylkesvis fordelt på kjønn og primær lokalisasjon av tumor (6).
Fra 1957 – 61 ble det meldt til sammen 41 648 tilfeller, 51 % av dem hos kvinner, men senere har det vært en moderat overvekt av menn. Perioden 1992 – 96 omfatter 99 601 krefttilfeller. Mellom de to periodene var det godt og vel en fordobling av antall meldte tilfeller, noe mer for menn enn for kvinner, bortsett fra lungekreft, hvor den relative økning er betydelig høyere for kvinner, som imidlertid fortsatt har færre nye tilfeller. De største økningene, regnet i nye tilfeller, finner vi for kutane melanomer og for lungekreft hos kvinner.
Kreft i mamma, prostata, testikkel, colon, rectum, urinblære og corpus uteri viser også sikker insidensøking, mens andre kreftformer har vist moderat eller ingen sikker økning.
De fleste typer av kreft har tiltatt gjennom de siste 40 år, bortsett fra kreft i magesekken, som hos begge kjønn praktisk talt er redusert til halvparten når det gjelder antall nye tilfeller, mens den aldersjusterte insidensraten er mer redusert for kvinner.
For kreft i livmorhalsen har det funnet sted en meget moderat økning i antall nye tilfeller i løpet av disse årene, mens raten samtidig er redusert med knapt 20 %.
Det er til dels betydelige variasjoner i kreftforekomst fra fylke til fylke, mellom kommunene i samme fylke og mellom by og land (7). Tabell 1 viser uten aldersjustering antall nye tilfeller av all kreft og lungekreft hos menn per år og 10 000 personer gjennomsnittlig i perioden 1982 – 91. Finnmark fylke hadde 6,1 nye tilfeller av lungekreft, mot 5,5 for hele landet og 8,4 for Oslo. I Sør-Varanger kommune var den ikke-aldersjusterte insidens 8,9, mot tilsvarende 2,0 for Kautokeino og 4,3 for Karasjok (7). Men det var flere kommuner i Finnmark som hadde like mye lungekreft som Sør-Varanger eller enda mer, og vi kan ikke trekke konklusjoner om årsaksforholdene når det gjelder lungekreft ut fra disse tallene. På den annen side hadde Vågå kommune ekstremt få nye tilfeller av lungekreft, og Oppland fylke lå i denne sammenheng godt under gjennomsnittet for hele landet. Når det gjelder årsakene til denne sykdommen, må røykemønstret tas i betraktning.
Tabell 1 Nye tilfeller av alle svulster og lungekreft hos menn per år og 10 000 personer i Norge, utvalgte fylker og kommuner. Gjennomsnitt 1982 – 91. Ikke aldersjustert
Administrativ enhet
Norge
Oslo
Finnmark
Kautokeino
Karasjok
Sør-Varanger
Oppland
Vågå
Alle svulster
42,9
54,4
31,3
17,9
14,2
35,8
43,2
44,7
Lungekreft
5,5
8,4
6,1
2,0
4,3
8,9
4,1
1,9
Forskning
Årsaker til kreft kan grovt sett regnes i to hovedgrupper: arv og miljø som både – og, ikke som enten – eller. Arven kan man foreløpig ikke gjøre noe med, men på miljøsiden er det mange faktorer som ved hjelp av epidemiologiske studier kan knyttes til spesifike kreftsykdommer, og som kan påvirkes i gunstig eller ugunstig retning gjennom individuelle eller kollektive tiltak. Ett eksempel er sammenhengen mellom røyking og lungekreft. Et annet er overdreven soleksponering og malignt melanom i huden. I begge disse tilfellene kommer arv inn som en genetisk betinget disposisjon. Det er derfor ønskelig å studere forholdene hos den enkelte pasients slektninger i opp- og nedadstigende linje og mellom søsken.
Det drives utstrakt forskning innen Kreftregisterets egen organisasjon med sikte på definerte typer av kreft eller forstadier til disse i mamma, livmorhals, magesekk, tykktarm, skjoldbruskkjertel, prostata og testikkel. Andre emner er kreftforekomst hos emigranter, ulikheter mellem forskjellige land, f.eks. testikkelkreft i de fire nordiske land, betydningen av infeksjoner, hormonal påvirkning og eksposisjon for kjemiske stoffer i det generelle miljø eller i yrkesmessig sammenheng. Det foregår også et bredt forskningssamarbeid mellom Kreftregisteret og andre institusjoner i Norge, Europa og USA (5).
Fra 1973 til 1998 er det utgått 14 doktoravhandlinger fra Kreftregisteret angående ulike problemer i forbindelse med kreft i fordøyelsesorganene, brystkreft, lungekreft, prostata- og testikkelkreft og kreft i skjoldbruskkjertelen og sentralnervesystemet.
Komparativ kreftregistrering
Ved Norges veterinærhøgskole/Veterinærinstituttet ble det i 1990 opprettet et hundekreftregister i samarbeid med Kreftregisteret (8). Hunden synes å ha mer kreft enn mennesket, og er delt inn i et stort antall vel definerte raser med karakteristiske arvelige egenskaper. Til disse hører ulik disposisjon for kreft i sin alminnelighet og for spesielle kreftformer. Forskning har vist at tisper som er behandlet med gestagent hormon har økt risiko for å utvikle mammacancer.
Slike undersøkelser hos hunder gir et bilde av forholdet mellom arv og miljø i karsinogenesen som også kan være relevant for mennesket. ”Kreft hos dyr er i sitt vesen identisk med kreft hos mennesket,” sa den franske veterinærprofessor Petit i 1910 (9), og i 1975 poengterte Stewart at utforskningen av kreft hos dyr kan bidra til å øke våre kunnskaper om kreft hos mennesket (10).
Informasjon
Frem til og med 1986 ble det sendt ut insidensrapporter som omfatter mer enn ett år, og fra 1992 er det gitt årlige rapporter som går ti år tilbake i tid og dessuten femårsrapporter tilbake til første periode etter registerets stiftelse. Samlet gir disse myndigheter og helsepolitikere oversikt over behovet for forebygging og omsorg i kreftarbeidet. Kreftregisterets egne forskere og eksterne medarbeidere har bidratt til å kartlegge karsinogene faktorer i arbeidsmiljø og levevis, og dette danner grunnlag for anbefalinger til arbeidsgivere og råd til befolkningen.
