Tidligere fylkeslege Knut Engedal er gått bort, 97 år gammel. Han hadde et langt yrkesaktivt liv som samfunnsengasjert lege. I sine yngre år samlet han arbeidserfaring mange steder i landet. Han videreutdannet seg både i inn- og utland. I 1948 ble han utnevnt til fylkeslege i Hordaland og den jobben hadde han i 26 år, helt til han gikk av med pensjon i 1974. Han markerte seg som en mann med sterke meninger, og gikk i mange sammenhenger under tilnavnet Helse-Knut.
Knut Engedal var fylkeslege i en oppgangsperiode i norsk helsevesen. Han var en mann i Karl Evangs nære krets og hadde en betydelig posisjon i Hordaland. Han fikk være med på den sterke veksten innen helsetjenesten i 1970-årene og satte spor etter seg i helsevesenet. Slik var det òg ved fylkeslegekontorene. Han startet som fylkeslege i deltidsstilling, men etter hvert fikk kontorene nye oppgaver og flere stillinger. I tillegg til å ha ansvar for distriktslegene og helsesøstrene, fikk fylkeslegen betydelige sosialmedisinske oppgaver.
Knut Engedal kjempet for de psykisk utviklingshemmedes situasjon. Han var en av drivkreftene bak Vestlandsheimen som den gang representerte et viktig fremskritt. Som formann i byggenemnden for Vestlandsheimen for åndssvake la han ned et betydelig arbeid. Men hans engasjement strakk seg også lenger. Som styremedlem ved Statens attføringsinstitutt og som medlem i styret for Haukeland Sykehus var han med å utforme grunnvollen i det helse- og sosialvesen vi i dag har. For sin innsats fikk han i 1974 Kongens fortjenstmedalje i gull.
Kenneth Nordstrand, avdelingsoverlege ved Feiringklinikken, døde av kreft 13. mars, 50 år gammel. Han studerte medisin i Leuven i Belgia og avla norsk tilleggsprøve i 1978. Den generelle kirurgiske utdanningen ble gjennomført ved Sentralsjukehuset i Sogn og Fjordane og ved Regionsykehuset i Tromsø, hvor han i 1986 begynte med subspesialisering i hjertekirurgi som han fullførte ved Rikshospitalet.
Han skaffet seg i løpet av kort tid en bred faglig hjertekirurgisk kompetanse. I 1993 kom han til Feiringklinikken hvor han på en avgjørende måte bidrog til å bygge opp den kirurgiske virksomheten innen hjertekirurgi til voksne.
Med sin særegne og gjennomførte folkelighet både i tale og væremåte, ble han kan hende til å begynne med møtt med en viss kritisk mistro. Denne fortapte seg raskt da han viste stor kirurgisk dyktighet, god legekunst, allsidig og grundig fagkunnskap samt beundringsverdige lederegenskaper. Han var fremsynt og fornyende. Pionerarbeidet med hjertelaserbehandling i Norge ble satt i gang i hans regi og avdelingen gikk foran i feltet kirurgi på bankende hjerte. I det siste ivret han for robotassistert hjertekirurgi.
Han hadde en omfattende vitenskapelig produksjon. Den medisinske doktorgrad ble forsvart ved Universitetet i Tromsø i 1988 med et oppsiktsvekkende arbeid om sideeffekter av langtidsbehandling med ernæring direkte i blodbanen.
Kenneth Nordstrand var lekende og kontaktskapende og hadde en sans for humor som gav arbeidsdagen lys og glede. Han hadde evnen til å skape forventning og omgivelsene ble aldri skuffet. Han skikket sin lederrolle med kløkt, oppfinnsomhet og betydelig gjennomslagskraft. Hvis saken eller hendelsen krevde det, kunne han være stri og prinsipiell. Det jevne sletteland kunne nok i lengden også kjede han. Litt uro i organisasjonen var både inspirerende og utfordrende. Når problemet var identifisert, kunne han være meget fokusert og kompromissløs for å rydde det av veien, i særlig grad hvis det lå øverst i hierarkiet.
Kenneth Nordstrand var svært familiekjær. Våre tanker går til Astri og de fire barna, Eline, Vilde, Sondre og Tor. De nære ting, med barna i sentrum, oppslukte ham og gav mening med tilværelsen i livets hardhendte lek. Med innsiktsfull forståelse av hva som virkelig er viktig, fikk de en kjærlig oppdragelse med en rørende, gjensidig hengivenhet, også i avskjedens stund.
Alt hans virke var preget av en religiøs undertone som gikk tilbake til røttene; natur og naturopplevelser engasjerte. Lovmessigheten og samspillet fascinerte og han ble stadig mer overbevist om at intet skjer tilfeldig.
Tomrommet er stort, det lar seg ikke fylle. En del av vår hverdag og en bit av Feiringklinikken er blitt borte. I sin vidd hevdet han alltid med styrke at ingen er uerstattelig. Han tok feil, vi har fått prøve det så smertelig nå. Familien har mistet en aktet og æret mann. Vi har tapt en enestående og helstøpt venn og kollega, vår kilde til daglig inspirasjon, skjemt og alvor. Vi takker for alt han betydde for oss og vi vil hegne om de verdier han skapte.
