Begrepet asylsuverenitet er i ferd med å bli tatt ut av bruk da begrepets innhold er uklart og lite hensiktsmessig. Begrepet er heller ikke benyttet i lover eller forskrifter. I de tilfeller begrepet likevel brukes, handler det som regel om en institusjons kompetanse til selv å kunne bestemme om en pasient skal tas imot eller ikke. Primært benyttes begrepet i forbindelse med retten til å avvise en pasient. Den ”suverenitet” det siktes til er da først og fremst institusjonens kompetanse i forhold til overordnede forvaltnings- og helsemyndigheter, i betydning av at disse ikke kan pålegge institusjonen å ta imot en pasient.
Begrepet har også vært anvendt som beskrivelse av pasientens manglende rettskrav i forhold til å bli tatt imot ved helseinstitusjonen.
Asylsuverenitetens motstykke vil være en mottaksplikt. En slik plikt finnes etter gjeldende rett i følgende situasjoner:
– Øyeblikkelig hjelp-situasjoner hvor institusjonen etter forholdene vil ha en mottaksplikt i medhold av spesialisthelsetjenesteloven § 3-9.
– Lov om psykisk helsevern § 3-11 som regulerer Statens helsetilsyns adgang til å omgjøre kontrollkommisjonens beslutning om ikke å innlegge en syk som søkes overført fra annet sykehus eller fra anstalt under fengselsvesenet.
– Innenfor den nye særreaksjonsformen ”Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern,” er det gjort et unntak fra asylsuvereniteten ved at det er fylkeshelsesjefen som avgjør hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for domfelte, jf. lov om psykisk helsevern § 5-2.
