Torleiv O. Rognum
Det mener flertallet i et regjeringsoppnevnt utvalg, ledet av Torleiv O. Rognum, professor i rettsmedisin ved Universitetet i Oslo.
Utredningen Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker (2) ble før påske overlevert til justisminister Hanne Harlem. Utvalget ble opprettet i 1998 etter en serie saker der man senere har stilt spørsmål ved kvaliteten på de sakkyndiges erklæringer. I kjølvannet av Liland-saken rettet et granskingsutvalg kritikk mot de rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser, og pekte på at samspillet mellom de sakkyndige og de juridiske aktørene i straffesaken ikke hadde fungert tilfredsstillende.
Denne kritikken blir nå fulgt opp av Rognum-utvalget, som ønsker å gjenopprette tilliten til straffesaksbehandlingen ved blant annet å skjerpe habilitetsreglene for de sakkyndige.
Uklart ansvar
Utvalget er delt når det gjelder organisering av tjenestene som de rettsmedisinsk sakkyndige utfører i straffesaker. Halve utvalget foreslår en løsning som gir Den rettsmedisinske kommisjon (se side 1525) ansvar for kompetanseoppbygging for sakkyndige, mens resten av utvalget anbefaler at det opprettes et eget kontor for rettsmedisin, i regi av Sosial- og helsedepartementet. Lederen og tre av medlemmene mener et slikt kontor bør få samordningsansvar for hele det rettsmedisinske fagområdet i Norge.
– Kontoret for rettsmedisin bør plasseres under Sosial- og helsedepartementet, istedenfor dagens ordning med varierende og uklare ansvarsforhold departementene imellom, sier Torleiv O. Rognum. Han forstår bekymringen fra utvalgets øvrige medlemmer, som er redde for at man kun åpner for mer byråkrati og nye tjenesteveier med denne modellen.
– I den fasen vi er i nå, trengs et klart definert ansvar og profesjonalisering av fagfeltet, sier Rognum. Samtidig deler han skeptikernes tvil om det vil være mulig å rekruttere uavhengige fagfolk til rettsmedisinske tjenester, ekstern kvalitetssikring og til serviceoppgaver fra et lite fagmiljø.
Styrket rekruttering
Utvalget foreslår å avvikle ordningen med faste rettsmedisinske sakkyndige. I stedet går man inn for at det opprettes en oversikt over sakkyndige og deres kvalifikasjoner til bruk for politi og domstolene. Dette mener utvalget vil føre til styrket rekruttering ved at et større utvalg av medisinske spesialister blir brukt.
Videre mener utvalget at de sakkyndiges mandater ofte er for dårlige. Derfor foreslår man at fagmiljøene skal utarbeide retningslinjer for de ulike rettsmedisinske undersøkelsene, og for den sakkyndiges skriftlige erklæring. For å innskjerpe habilitetsreglene for sakkyndige, skal det for eksempel ikke være mulig å bli oppnevnt som sakkyndig i forhold til egne pasienter. En og samme sakkyndig skal heller ikke foreta både foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse og den fullstendige rettspsykiatriske undersøkelsen.
Rognum-utvalget foreslår at politi og rettsvesen betaler alle kostnader ved de sakkyndige tjenestene. For å sikre at de rettsmedisinske tjenestene holder et internasjonalt nivå, åpner utvalget for kontroll («second opinion») av erklæringene fra Den rettsmedisinske kommisjon. Samtidig ønsker utvalget å videreføre kommisjonen, og beholde den todelte faginndelingen med en egen psykiatrisk gruppe.
I dag er det innsendingsplikt av alle rettspsykiatriske erklæringer i Norge. Rognum-utvalget åpner for frivillig innsending av visse sakkyndigerklæringer til kommisjonen, samtidig som den obligatoriske kontrollen begrenses noe. Utvalget er samstemt i ønsket om at kommisjonens sekretariat bør bli styrket og profesjonalisert. I dag tilsvarer driften ca. fire årsverk, med en kostnadsramme på 1,6 millioner kroner i 1999.
