Dermatologisk standard- verk i ny utgave

Alle medisinske fag har sine standardverk til bruk som oppslagsbok og som kilde i videre- og etterutdanningen. Verkene vil ofte foreligge i flere bind, ha flere forfattere, overlappende fremstillinger og kapitler med varierende kvalitet.

Innen dermatologi foreligger det flere slike bøker. Mye brukt er Braun-Falco og medarbeideres bok Dermatologie und Venereologie, som kom på tysk første gang i 1961, og som senere er kommet i helt nye reviderte utgaver, sist i 1996. Første engelskspråklige utgave, Dermatology, kom i 1991 og er kanskje den av norske hudleger mest benyttete oppslagsverk i daglig klinisk praksis. Boken preges av en konsis og presis stil.

Den andre engelskspråklige utgaven av Dermatology foreligger nå. Den er basert på den tyskspråklige fjerdeutgaven fra 1996, men er oppdatert med referanser helt frem til 2000. Patogenesen for en rekke dermatoser er blitt langt bedre kartlagt i løpet av det siste tiåret som følge av oppdagelser innen immunologi, molekylærbiologi og molekylærgenetikk, og redaktørene har forsøkt å inkludere slike fremskritt på en forståelig måte for praktiserende klinikere. Fortsatt er stilen befriende konsis og presis. Det er i liten grad gjentakelser, og de enkelte temaer er ryddig og oversiktlig omtalt. Teksten omfatter også en god oversikt over seksuelt overførbare sykdommer (i samsvar med tittelen til den tyskspråklige utgaven), og et eget kapittel om operativ dermatologi er tatt med. Fotografiene er av tilfredsstillende antall og kvalitet og er selvfølgelig i farger. Av plasshensyn er histologiske fotografier utelatt, men det er lagt stor vekt på beskrivelsen av de typiske histologiske funn ved de respektive tilstandene. Hvert kapittel avsluttes med en bibliografi over aktuelle litteraturreferanser.

Bokens kvaliteter skyldes i stor grad en klok redigering. Redaktørene har redigert og gått gjennom alle bidrag fra mer enn 20 forfattere for faglig, språklig og redaksjonell konsistens. Dette gir boken et helhetlig preg, og unødvendige gjentakelser, uklarheter og motsigelser er unngått. Antall sider er økt fra 1 235 i 1991-utgaven til nå 1 853, noe som akkurat så vidt holder for å unngå å måtte dele verket i to bind. Nettopp det at man i en travel klinisk hverdag slipper å lete i flere bind, slik som i andre, mye brukte standardverk, er et av verkets fortrinn.

Boken anbefales til alle spesialister i hud- og veneriske sykdommer og til spesialistkandidater i faget. Spesielt interesserte allmennpraktikere og leger i tilgrensende spesialiteter vil også kunne ha nytte av den. For medisinstudenter er den imidlertid definitivt for omfattende.