Eosinofil inflammasjon

Ved astma, bronkopulmonal obstruksjon i de første leveår, og atopisk eksem, foreligger en varierende grad av lokal inflammasjon der den eosinofile cellen spiller en dominerende rolle. Bakgrunnen for avhandlingen er behovet for ikke-invasive metoder som kan beskrive denne inflammasjonen, blant annet som grunnlag for diagnose, behandling og prognose. Den eosinofile cellen skiller blant annet ut eosinofilt ”cationic protein” (ECP) og eosinofilt protein X (EPX) som bidrar til patofysiologien ved disse tilstandene, men som også er foreslått som kliniske markører på grad av inflammasjon eller som prognostiske parametere. I arbeidet er målinger av ECP i serum (s-ECP), EPX i urin (u-EPX), antall sirkulerende eosinofile celler og flere sirkulerende adhesjonsmolekyler, sammenholdt med de ulike sykdomstilstandene og graden av sykdomsaktivitet.

Avhandlingen viser at både s-ECP og u-EPX til en viss grad gjenspeiler diagnose og grad av sykdomsaktivitet ved astma hos barn. Både sensitivitet og spesifisitet er imidlertid lav. Det er stor grad av overlapping mellom syke og friske, og parametrene gjenspeiler i liten grad lungefunksjon eller symptomaktivitet. I tillegg viser avhandlingen at nivåene av u-EPX er betydelig økt også ved vanlige luftveisinfeksjoner som lungebetennelse, falsk krupp og forkjølelse. Tilsvarende lav sensitivitet og spesifisitet finnes ved måling av sirkulerende adhesjonsmolekyler.

Hos barn innlagt i sykehus i første leveår med bronkopulmonal obstruksjon forårsaket av respiratorisk syncytialvirus (RSV), fant vi høyere verdier av s-ECP enn hos de med tilsvarende obstruksjon der RSV ikke ble påvist. Dette kan gjenspeile en større grad av eosinofil aktivering ved RSV-infeksjoner. Nivåene av s-ECP eller u-EPX hos disse barna hadde likevel ingen prognostisk verdi med hensyn til om barna fikk residiverende episoder med obstruksjon de neste to til tre årene. Imidlertid fant vi at normalt eller forhøyet antall sirkulerende eosinofile celler målt ved tidlig obstruksjon, har positiv prognostisk verdi for residiverende symptomer de neste to årene.

Videre viser avhandlingen at ved atopisk eksem gjenspeiler nivåene av u-EPX diagnose og sykdomsaktivitet, men også her er både sensitivitet og spesifisitet lav. Det er imidlertid nødvendig å ha avklart hvordan atopisk eksem influerer på u-EPX, da eksem og astma ofte foreligger samtidig.

Både ved astma og atopisk eksem forelå høyere verdier av u-EPX hos barna som var atopikere (positiv prikktest) enn hos ikke-atopikere. Hos barn med akutt bronkopulmonal obstruksjon i første leveår var en høy verdi av u-EPX prognostisk for allergisk sensitivisering to år senere.

Avhandlingen bidrar til økt kunnskap om nytten av inflammasjonmarkører ved de aktuelle tilstandene i de yngste aldersgruppene. Lav sensitivitet og spesifisitet kan begrense den kliniske nytten i daglig praksis. Likevel kan målinger av u-EPX gjenspeile forskjeller i inflammatoriske mekanismer mellom atopisk og ikke-atopisk sykdom både ved astma og atopisk eksem. Dette kan videre ha betydning for behandlingsstrategier og prognose ved disse tilstandene.