Medisinstudiet har vært et lukket studium i Norge siden 1940, og begrensningen i antall studieplasser har ført til at mange nordmenn har reist til utlandet for å kunne realisere sine ambisjoner om å studere medisin. Omtrent hver tredje norske lege har hele, eller deler av, sin medisinske utdanning fra utlandet (Legekårsundersøkelsen, upubliserte data) (1). Som figur 1 viser, har andelen som har studert i utlandet har variert. En topp ble nådd i slutten av 1960-årene, da opp mot halvparten av alle medisinske kandidater ble utdannet i utlandet (2). I 1970- og 1980-årene avtok studentstrømmen til utlandet, men i 1990-årene har det igjen skjedd en sterk økning. Antallet er mer enn femdoblet siden 1990, og sommeren 2000 var 1 658 personer registrert som medisinstudenter i utlandet (3). Noe av økningen skyldes at norske myndigheter siden 1997 har kjøpt ca. 60 studieplasser i utlandet per år. Veksten i 1990-årene har særlig skjedd i Øst-Europa, som en følge av at disse landene har bygd opp engelskspråklige programmer og at geografiske avgrensinger i Lånekassens forskrifter er opphevet (4). Men også skandinaviske land, De britiske øyer og Australia har hatt en markant økning.
Norske studenter i utlandet har i liten grad har vært gjenstand for forskning. Eksempelvis har de ikke vært inkludert i Legekårsundersøkelsens studentundersøkelser (5, 6). Det har foreligget lite systematisk kunnskap om utenlandsmedisinernes bakgrunn, deres begrunnelser for å reise ut og hvordan de mestrer studiesituasjonen. Det eksisterer imidlertid en rekke myter om dem som studerer i utlandet: at de har høy sosial bakgrunn (for eksempel fra legefamilie), at de har dårlige karakterer fra videregående skole eller at de i enkelte land er mer interessert i å omgås nordmenn enn å få kontakt med de lokale studentene.
Denne studien er basert på en spørreskjemaundersøkelse blant norske medisinstudenter i utlandet. Sentrale temaer er sosioøkonomisk bakgrunn, karakterer fra videregående skole, begrunnelser for å reise ut, tilfredshet med utdanningen, ”utenomakademisk” utbytte, tilpasning til ulike sider ved studiesituasjonen og om de ønsker å arbeide i Norge eller utlandet etter avsluttet studium. Noen temaer er belyst komparativt, da vi har sammenliknbare data om utenlandsstudenter på andre fagområder.
Figur 1 Antall norske medisinstudenter i utlandet 1958 – 99 (2 )
Materiale og metode
Høsten 1998 ble et spørreskjema sendt samtlige 1 198 av Lånekassens kunder som var registrert som medisinstudenter i utlandet per august 1998. Undersøkelsen ble foretatt av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) og var en del av en større studie av alle typer utenlandsstudenter. Den delen som omfattet medisinstudentene ble gjennomført i samarbeid med Legeforeningens forskningsinstitutt.
Studieland . Studentene fordelte seg på 23 studieland. Disse er delt inn i fire kategorier: Nordiske land (Danmark, Island og Sverige), engelskspråklige land (Australia, Irland, Malta, Storbritannia og USA) mellomeuropeiske land (Belgia, Nederland, Tyskland og Østerrike) og østeuropeiske land (Polen, Tsjekkia og Ungarn). 14 studenter som studerte i andre land, er utelatt fra analysene der studieland inngår som variabel.
Foreldres utdanningsnivå . Det er benyttet dikotom variabel som skiller mellom dem som har én eller begge foreldre med høyere utdanning (universitet/høyskole) og dem som ikke har det.
Grad av tilfredshet med ulike forhold er målt på en skala fra 1 til 5, der 1 = svært misfornøyd og 5 = svært fornøyd).
Fremtidig arbeidsland . Studentene er spurt om de ønsket å arbeide i Norge, i vertslandet eller i andre land på tre tidspunkter: rett etter avsluttende eksamen, fem år etter og ti år etter.
Som sammenlikningsgrunnlag har vi benyttet en undersøkelse blant 1 159 norske utenlandsstudenter på alle fagområder (7).
Tabell 1 Andel studenter med e…n eller begge foreldre med høyere utdanning i ulike land. Prosent
Land
Andel med én eller begge foreldre med høyere utdanning
N
Nordiske
88
145
Engelsk- språklige
90
91
Mellom- europeiske
82
245
Østeuropeiske
73
252
Norge
82
240
Resultater
Etter to purringer hadde 756 studenter besvart spørreskjemaet. Svarprosenten er dermed 63. Det var litt flere kvinner enn menn som svarte, 65 % mot 60 %. Svarprosenten varierer med studieland: Norden 77 %, engelskspråklige land 69 %, Mellom-Europa 69 % og Øst-Europa 52 %.
Kjønnsfordelingen i hele utvalget er 53 % kvinner og 47 % menn. Gjennomsnittsalderen er 24 år for kvinner og 25 år for menn. På datainnsamlingstidspunktet hadder studentene i snitt studert 2,6 år i utlandet og hadder 3,4 år igjen. 87 % har funnet frem til studiet selv og tar hele studiet i utlandet, 2 % har funnet frem til studiet selv og tar deler av studiet i utlandet og 11 % har studieplass oppkjøpt av norske myndigheter. Til sammen 49 % av studentene har studieerfaring fra høyere utdanning i Norge.
Bakgrunn
24 % har far, mor eller både far og mor som er lege. 74 % av fedrene og 63 % av mødrene har utdanning på høyskole- eller universitetsnivå. 81 % har én eller begge foreldre med høyere utdanning. Tabell 1 viser at studentene i engelskspråklige land og i Norden oftere har foreldre med høy utdanning enn de som studerer i Øst-Europa. Tabell 2 viser hvordan karakterene fra videregående skole fordeler seg i forhold til studieland. Andelen med toppkarakterer er lavere i Øst-Europa enn andre steder. 56 % har tatt opp igjen fag/forbedret karakterer fra videregående skole, gjennomsnittlig sju eksamener hver.
Valg av utenlandsstudier, studieland og universitet
68 % av studentene ville i utgangspunktet foretrukket å studere i Norge, og 63 % har søkt og fått avslag ved norske universiteter. Ut fra dette er det ikke overraskende å finne at ”Hadde et sterkt ønske om å få et bestemt yrke” og ”Fikk ikke plass på ønsket studium i Norge” er de hyppigst nevnte begrunnelsene for å reise ut for å studere medisin, slik tabell 3 viser.
Begrunnelse for valg av studieland varierer med land. Studenter i Norden la mest vekt på den kulturelle og geografiske nærheten til Norge, mens studenter i engelskspråklige land la mest vekt på språklige hensyn og ønske om å gå på et bestemt universitet. Studentene i Mellom-Europa la stor vekt på språk, men også anbefalinger fra familie og kjente, samt at det var lettere å komme inn der enn i alternative studieland. Også studentene i Øst-Europa la stor vekt på at det er lettere å komme inn, i tillegg til at kostnadene er lavere enn andre steder. Ikke alle studerer i det landet de helst vil, nesten halvparten (46 %) av studentene ville i utgangspunktet foretrukket et annet studieland (utenom Norge) enn det de nå studerer i. I Øst-Europa gjelder dette mer enn 70 %.
”Tilfeldigheter” er den enkeltfaktor som tillegges størst betydning for valg av universitet, og oppgis å ha hatt nokså stor eller avgjørende betydning for 55 % av studentene. ”Lærestedets renommé” har hatt tilsvarende betydning for 39 %, fulgt av ”Anbefalt av familie og venner som hadde gått der” (24 %) og ”Lettere å komme inn på enn andre alternativer i utlandet” (18 %).
Studieinnsats
Som vist i tabell 4 bruker utenlandsmedisinere gjennomsnittlig 49 timer på studier i en vanlig uke, og 62 timer i eksamensperioder. Det er studentene i Øst-Europa som nedlegger mest arbeid i studiene. En mulig årsak til dette kan være strenge faglige krav, hele 56 % av dem som studerer i Øst-Europa mener at de faglige kravene som stilles ved eksamener og prøver er for strenge. Kun 17 % av studentene i Norden har samme oppfatning.
På bakgrunn av at studentene i Øst-Europa har noe lavere karaktersnitt fra videregående skole, kunne det tenkes at de arbeidet mye for å kompensere for lavere kunnskapsgrunnlag. Tendensen går imidlertid i retning av at de med høyest karakterbakgrunn investerer mest tid i studiene.
Tabell 2 Karaktersnitt fra videregående skole etter studieland. Prosent
Karaktersnitt
Totalt
Norden
Engelsk språklige
Mellom-Europa
Øst-Europa
Opp til 4,00
5
2
2
2
9
4,01 – 4,50
12
6
2
5
25
4,51 – 5,00
34
29
26
32
41
5,01 – 5,50
43
52
46
58
22
5,51 – 6,00
7
12
23
4
2
Sum
100
101
99
101
99
N
710
137
87
238
248
Tabell 3 Begrunnelse for å reise til utlandet for å studere. Vektlegging av ulike faktorer, horisontal prosentuering og gjennomsnittsskåre (3 = avgjørende betydning 0 = ingen betydning) N = 750 – 752
Begrunnelse
Avgjørende betydning
Nokså stor betydning
Litt betydning
Ingen betydning/ikke aktuelt
Gjennom snittsskåre
Hadde et sterkt ønske om å få et bestemt yrke
71
13
5
11
2,4
Fikk ikke plass på ønsket studium i Norge
55
18
12
15
2,1
Interessant å studere i et utenlandsk miljø
30
37
25
8
1,9
Eventyrlyst
23
36
30
12
1,7
Ønsket å oppleve en annen kultur
18
32
33
17
1,5
Ønsket å få en pause fra vante omgivelser
30
28
29
14
1,3
Tilfeldigheter
20
23
26
31
1,3
Ønsket å lære/forbedre språk
17
23
29
31
1,2
Ønsket å få et annet perspektiv på Norge
12
27
31
30
1,2
Ble anbefalt det av andre
12
30
29
29
1,2
Forbedre mulighetene for en internasjonal karriere
9
18
31
42
0,9
Bedre kvalitet på dette studiet i utlandet
6
12
23
59
0,6
Var spesielt interessert i et bestemt land
6
9
26
60
0,6
Skeptisk til norsk utdanningssystem
2
5
13
80
0,3
Studiet tar kortere tid i utlandet
2
6
11
82
0,3
Søknadsprosessen var tilrettelagt av norsk lærested
8
3
2
87
0,3
Utenlandsk familiebakgrunn
4
4
5
87
0,2
Kjæreste som bodde/studerte i utlandet
2
2
1
95
0,1
Ville studere i mitt tidligere hjemland
1
1
1
97
0
Vurdering av lærestedet
På spørsmål om å gi en samlet vurdering av lærestedet, svarer halvparten av studentene at de er svært fornøyd, og ytterligere 35 % at de er litt fornøyd. Andelen svært fornøyde er høy i Norden (69 %) og engelskspråklige land (61 %), og lavere i Mellom-Europa (45 %) og Øst-Europa (40 %). Tabell 5 viser noe av bakgrunnen for at totalvurderingen av lærestedet er såpass varierende. Den akademiske kvaliteten vurderes som god i alle land, mens vurderingen av forhold knyttet til studiestruktur og studiemodell viser stor variasjon.
Tilpasning, interaksjon og utenomakademisk utbytte
De som studerer i Norden og i engelskspråklige land tilpasser seg de fleste forhold raskt, mens studentene i Mellom- og Øst-Europa bruker lengre tid. 92 % av studentene i Øst-Europa oppgir ikke å være tilpasset språket etter ett år. Hele 47 % omgås aldri eller nesten aldri vertslandets studenter, mens tilsvarende tall for andre studieland er under 7 %.
Andelen som ville foretrukket å studere i Norge, dersom de hadde blitt tilbudt studieplass der, er 33 % på undersøkelsestidspunktet mot 68 % ved studiestart. På intervjutidspunktet er andelen som ville foretrukket å studere i Norge høyest i Øst-Europa (38 %) og lavest i Norden (27 %).
Som vist i figur 2 er få misfornøyd med utenlandsoppholdet. Det skyldes ikke bare det rent akademiske – majoriteten av studentene opplever at andre forhold også har positiv betydning (fig 3). Noen vurderinger varierer med land. Eksempelvis tillegges språk svært stor betydning av dem som studerer i engelskspråklige land (64 %) og i Mellom-Europa (57 %), mens godt norsk miljø tillegges svært stor betydning i Øst-Europa.
Hvor ønsker studentene å arbeide?
85 % av studentene ønsker å reise hjem til Norge etter avsluttet studium. Fem og ti år etter tenker henholdsvis 63 % og 78 % å arbeide i Norge. Andelen som ønsker å arbeide utenlands, er lavere blant medisin- og andre helsefagstudenter enn blant andre grupper utenlandsstudenter. Eksempelvis er det blant økonomi-/hotellfagstudenter og kunstfagstudenter mindre enn halvparten som ønsker å arbeide i Norge fem år etter endt studium.
Tabell 4 Antall timer brukt på studier per uke i ulike studieland. Gjennomsnitt og standardavvik
Land
Normal uke
Eksamensperioder
N
Antall timer
Standard- avvik
Antall avvik
Standard- avvik
Norden
45
16
57
27
146
Engelskspråklige land
43
19
56
27
92
Mellom-Europa
45
18
61
25
248
Øst-Europa
56
22
68
31
256
Totalt
49
20
62
28
742
Tabell 5 Tilfredshet med ulike forhold ved lærestedet. Prosentandel som er fornøyd (svært fornøyd + litt fornøyd) i ulike land
Norden
Engelsk språklige-land
MellomEuropa
ØstEuropa
Norge
Den faglige kvaliteten på forelesningene
88
89
83
83
72
Den pedagogiske kvaliteten på forelesningene
58
59
41
27
50
Undervisningstilbudet når det gjelder sammensetningen av det faglige stoffet
72
80
67
71
62
Undervisningstilbudet når det gjelder balansen mellom forelesninger, gruppearbeid og annen organisert faglig virksomhet
73
62
42
42
77
Balansen mellom organisert undervisning og selvstendig arbeid, for eksempel lesing og oppgaveskriving
63
51
41
33
71
Omfanget av veiledning og annen faglig tilbakemelding fra undervisningspersonalet
53
51
16
38
41
Plassforholdene i undervisnings- og grupperom
68
47
49
48
48
Det sosiale miljøet ved lærestedet
81
77
76
81
84
Det faglige miljøet ved lærestedet
93
83
79
83
86
Helhetsvurdering av service fra det administrative personalet
71
70
33
44
57
Diskusjon
Svarprosenten er noe lavere enn i andre studier av medisinstudenter (5, 6). Dette skyldes delvis at skjemaene ble sendt til studentenes adresse i Norge, og oftest måtte videresendes for at studentene skulle få dem. Oppslutningen er imidlertid høyere blant medisinstudenter enn andre grupper utenlandsstudenter som ble undersøkt samtidig. At kvinner har høyere svarprosent enn menn er vanlig i slike undersøkelser som dette (6, 8).
Bakgrunn
Andelen medisinstudenter med bakgrunn fra legefamilier er omtrent like høy blant utenlandsstudentene som blant dem som utdannes i Norge. Blant dem som påbegynte medisinstudiet i Norge i 1993, hadde 18 % far i legeyrket og 5 % mor i legeyrket (9). Foreldrenes utdanningsnivå er også omtrent likt (9). Andelen med høyt utdannede foreldre er imidlertid noe lavere blant dem som studerer i Øst-Europa enn blant dem som studerer i andre land. Slik sett kan økt tilstrømning til de engelskspråklige programmene i Øst-Europa bidra til at legestanden i Norge kan få en noe mer variert sosial bakgrunn. Medisinstudiet er fremdeles en av de utdanningene i Norge som har skjevest sosial rekruttering (10).
Resultatene gir grunn til å avlive myten om at de som studerer medisin i utlandet har dårlige karakterer. De fleste har imidlertid dårligere karakterer enn det som kreves for å komme inn på studiet i Norge. Mange utenlandske læresteder baserer opptaket på intervjuer i tillegg til karakterer. Slike utvelgingsprosedyrer, der også forhold som motivasjon og personlig egnethet blir vurdert, kan trolig bidra til et større mangfold i studentmassen, og på sikt blant legene i Norge.
Valg av utenlandsstudier, land og universitet
Motiver for studievalg kan grovsorteres etter ”tvang” og ”lyst” (11, 12). Sammenliknet med andre norske utenlandsstudenter, er medisinstudentenes begrunnelser for å studere i utlandet sterkere knyttet til ”tvang”. Faktorer som eventyrlyst, ønske om å studere i et internasjonalt miljø eller interesse for språk og kultur oppleves i mindre grad som forlokkende av medisinstudenter enn av de fleste andre grupper norske utenlandsstudenter (7). Studier i utlandet er primært et middel for å nå målet om å bli lege. Mønsteret i medisinstudentenes begrunnelser for å reise ut viser stort samsvar med studenter innen andre helsefag. Også disse har problemer med å komme inn i Norge, og fremfor å velge en annen utdanning, eller ta opp flere eksamener fra videregående skole, reiser de ut for å realisere sine utdanningsambisjoner. Dette indikerer sterk motivasjon.
Studieland der undervisningsspråket er engelsk, skandinavisk eller tysk foretrekkes. Enda flere ville foretrukket engelskspråklige land, men har funnet alternativer på grunn av de høye studieavgiftene. Valg av utdanningsinstitusjon kan synes nokså tilfeldig. Dette må sees i sammenheng med at mange søker plass ved flere universiteter samt at studentene er lite opptatt av eventuelle kvalitetsforskjeller mellom lærestedene (13). Det synes å herske en oppfatning om at utdanninger som er støtteberettiget i Lånekassen holder tilfredsstillende kvalitet. Valg av universitet er i økende grad påvirket av globale markedskrefter (14). Utenlandske universiteter driver aktiv markedsføring for å tiltrekke seg norske studenter, og dette bidrar til å øke og styre strømmen av studenter fra Norge.
Studieinnsats
Andre grupper utenlandsstudenter bruker 36 – 48 timer til studier i vanlige uker og 42 – 52 timer i eksamensperioder. En undersøkelse blant medisinstudenter på lavere nivå i Norge har vist at disse bruker i snitt 31 timer en vanlig uke (15). En studie av viderekomne medisinstudenter i Norge viser at disse studerer ca. 35 timer per uke (16). Selv om vi må ta høyde for at semesterlengden kan variere, og at arbeidsinnsats per uke ikke nødvendigvis gir et fullstendig bilde av arbeidsinnsatsen per år, synes det klart at norske medisinstudenter i utlandet nedlegger betydelig mer innsats i studiene enn sine medstudenter i Norge. Dette har flere årsaker. Det er mer krevende å studere på et fremmed språk, og konkurransen for å gå videre i studiet er skarp i enkelte land, særlig i Øst-Europa. Det kan også tenkes at de faglige kravene til å bestå eksamen varierer i ulike land land. Høy arbeidsinnsats kan også tolkes i lys av at utenlandsstudentene i mindre grad enn studenter i Norge har deltidsarbeid og andre forpliktelser ved siden av studiene (13). Også utenlandsstudenter på andre fagområder bruker mer tid på studiene sine enn studenter i Norge (7). Høy studieinnsats kan være en nødvendig kompensasjon for svakt karaktergrunnlag fra videregående skole i Norge, men våre data gir ikke grunnlag for å hevde dette. Den høye studieinnsatsen er uansett rimelig å tolke som en indikator på høy motivasjon.
Tilfredshet med lærestedet
I snitt synes utenlandsmedisinerne omtrent like fornøyd med kvaliteten på utdanningen sin som medisinstudenter i Norge. Blant begynnerstudenter ved tre av de norske universitetene, oppgav halvparten å være svært fornøyd med lærestedet, og 32 % å være litt fornøyd (13, 15). Andelen som er fornøyd med faglig kvalitet og faglig og sosialt miljø, er høy i de fleste land. Større variasjon fant vi i vurderingen av pedagogisk kvalitet, balanse mellom undervisning og selvstendig arbeid, omfang av veileding og service fra det administrative personalet. De som studerer i Mellom- og Øst-Europa er mindre tilfreds med dette enn de som studerer i Norden og i engelskspråklige land. Den misnøye som fremkommer er i liten grad rettet mot den akademiske kvaliteten på utdanningen, men mot måten studiene er organisert på. Medisinstudiet i Mellom- og Øst-Europa er hovedsakelig organisert etter såkalt tradisjonell studiemodell, med skarpt skille mellom preklinisk og klinisk fase. I tillegg holdes ”humboldske” universitetsidealer i hevd, studentene får lite personlig oppfølging og omfanget av muntlige eksaminasjoner kan være svært høyt. Dette er forhold som det synes å være noe vanskelig å trives med for nordmenn. Intervjuer med norske studenter i Tyskland og Ungarn har vist at utdanningssystemet oppfattes som gammeldags og autoritært (13).
Hvorvidt den teoretiske og praktiske kunnskapen som erverves i ulike studieland faktisk varierer, gir ikke denne undersøkelsen grunnlag for å trekke konklusjoner om. Det ville imidlertid vært interessant å foreta en studie av utenlandsstudentenes ferdigheter etter endt studium, slik at man kan finne ut mer om mulige variasjoner i teoretisk og praktisk ballast.
Figur 2 Samlet vurdering av utenlandsoppholdet
Figur 3 Positiv betydning av mulige fordeler ved utenlandsstudier
Tilpasning, integrasjon og utenomakademisk utbytte
Hvor raskt studentene tilpasser seg, viser sterk sammenheng med vertslandets språklige og kulturelle distanse fra Norge. De som studerer i Øst-Europa er trolig mer disponert for fenomenet kultursjokk (17, 18) enn andre. Det kan også ha betydning at få studenter i utgangspunktet ønsket å reise til Øst-Europa, og at de derfor har begrenset interesse for å forstå kulturen i landene de oppholder seg i. At tilpasningen går tregere i Øst-Europa enn andre steder, må imidlertid først og fremst sees på bakgrunn av at nordmenn går på separate engelskspråklige programmer, og i liten grad kommer i kontakt med vertslandets studenter gjennom studiesituasjonen. Flere studier har vist at interaksjon med personer fra vertslandet er positivt (19, 20).
Studentene er tilfreds med sitt faglige utbytte, men legger også stor vekt på ”tilleggsutbyttet”, i form av for eksempel personlig vekst og språkkunnskaper. Utenomakademiske aspekter har mindre betydning for beslutningen om å reise utenlands for medisinstudenter enn for studenter på de fleste andre fagområder, men dybdeintervjuer har vist at slike aspekter er noe mange lærer seg å sette pris på etter å ha bodd utenlands en stund (13). At oppholdet for mange er en mer positiv erfaring enn forventet, illustreres også ved at andelen som ville foretrukket studieplass i Norge, er halvert mellom studiestart og undersøkelsestidspunktet.
Fremtidig arbeidsland
De fleste medisinstudenter planlegger å vende hjem til Norge etter endt studium, noe som må sees i sammenheng med turnustjenesten. En ikke ubetydelig andel kan tenke seg å arbeide i utlandet senere, men andelen er lavere blant medisin- og helsefagstudenter enn blant andre utenlandsstudenter. Dette kan ved første øyekast virke overraskende, sett i forhold til at medisin- og helsefagutdanning er anvendbare i de fleste land. Når vi tar studentenes motiver for å studere i utlandet i betraktning, er mønsteret mer forståelig. Andre grupper er mer motivert for å oppholde seg i utlandet, og er kanskje vel optimistiske med tanke på muligheter til å få arbeid der. Hittil har de aller fleste nordmenn som tar utdanning i utlandet vendt tilbake til Norge. Av nordmenn som ble uteksaminert i utlandet mellom 1986 og 1996, var 84 % bosatt i Norge i 1996 (21) Studier i utlandet har altså foreløpig ikke medført vesentlig hjerneflukt sett fra et norsk synspunkt.
