På Stig Heskestad ”virker det overfladisk og lettvint å fastslå at depresjoner effektivt lar seg behandle”, slik vi hevder. Han bygger sitt synspunkt dels på noen nye oversiktsartikler og dels på egne erfaringer.
Hovedpoenget med vår artikkel var å påpeke de enorme utgiftene ved depresjoner og å diskutere mulighetene for kostnadsreduksjon. Ut fra emnets omfang måtte vi omtale flere kompliserte spørsmål ganske summarisk. Vi angav derfor ikke tall for effektiviteten av moderne depresjonsbehandling, siden det knytter seg stor usikkerhet til beregningene. Som Heskestad siterer, er det vanlig å anslå at antidepressiver er effektive hos to tredeler av deprimerte som behandles (1). Ifølge artikkelen svarer dette til effektiviteten av penicillin ved behandling av pneumokokkpneumoni!
Vi er enige med Heskestad når han fremhever begrensningene ved randomiserte kontrollerte studier, men det betyr ikke uten videre at effektiviteten av antidepressiver er mindre i klinisk praksis.
Erfaringer fra spesialisthelsetjenesten gir et skjevt bilde av effektiviteten av antidepressiv behandling, siden det som regel er mer terapiresistente pasienter som blir henvist.
Heskestad omtaler bare antidepressiver fordi det er ”den best studerte behandlingsmetoden ved depresjoner”. Vi vil minne om at en rekke korttidspsykoterapier i randomiserte kontrollerte studier har vist minst like god effekt som medikamenter ved behandling av moderate og ikke-psykotiske alvorlige depresjoner (2). Dette lå implisitt i vår påstand om at ”det finnes sikker og effektiv behandling for depresjon”.
Vi synes at Heskestads konklusjon er underlig og uheldig. Han mener vel ikke at effektiviteten ved medikamenter og psykoterapi er så lav at vi skal slutte å behandle de deprimerte med slike metoder? Det må være riktig fortsatt å gi aktiv behandling, ledsaget av lindring og trøst. For de deprimertes skyld: La oss være realister, ikke nihilister! Vi tolker fortsatt litteraturen (3) slik at vi har god dekning for påstanden om at depresjoner lar seg behandle effektivt.
