Det å kartlegge forskrivningen av sentralstimulerende medikasjon til barn er fortjenstfullt, slik det er gjort i Harald Åsheim og medarbeideres artikkel i Tidsskriftet nr. 8/2001 (1). Å konkludere undersøkelsen med at det sannsynligvis forskrives for lite Ritalin til barn i Nordland kan imidlertid ikke få stå uimotsagt.
FNs International Narcotic Control Board (2) foretar i sin årsrapport 2000 en meget grundig analyse av årsakene til den utviklingen de kaller bekymringsfull når det gjelder den økende forskrivningen av sentralstimulerende substanser som metylfenidat (Ritalin) og andre amfetaminderivater til barn og peker på sammenhengen mellom:
– En aggressiv informasjonspolitikk fra den farmasøytiske industriens side
– Utilstrekkelig fagkompetanse hos mange av de leger som forskriver disse medikamentene
– Kravene fra i økende grad ”informerte” foreldre som har hørt om ”vidundermedisinen” for urolige barn, og derfor utøver press på legen til å skrive ut denne
Således oppstår et mektig ”kartell” av berørte personer som med en nevropsykiatrisk forklaringsmodell (ikke bevisst) vil befris fra følelser av skyld og inkompetanse. Med AD/HD-diagnosen har ingen, ikke heller barnet selv, ansvar for den forstyrrede og forstyrrende atferden.
Når spørsmålet om etisk ansvar dukker opp, stiller jeg meg selv spørsmålet: ville jeg som forelder være beredt til å gi mitt eget barn sentralstimulerende substanser hvis det viser urolig eller uoppmerksom atferd? Svaret er et klart nei. I stedet ville jeg spørre barnet og meg selv: Hva kan det være som foruroliger barnet og i tillegg avleder dets oppmerksomhet? Hvis man unnlater å stille disse tilsynelatende enkle spørsmålene beveger man seg på ”overflaten” og kurerer et symptom man ikke har forstått betydningen av. Barn, spesielt denne gruppen av barn, mangler andre, spesielt verbale, muligheter til å uttrykke seg. I stedet uttrykker de hvor dårlig de har det gjennom sin forstyrrede atferd. Hvis de ikke vinner gehør for de konflikter med de derav følgende indre spenninger som de bærer på, har de ingen annen utvei enn å avreagere disse motorisk.
Hvilke konflikter som kommer til uttrykk i atferdsforstyrrelsen kan av plasshensyn i denne spalten ikke tas opp her. Men tatt i betraktning at barn helt ned til fire års alder i årevis behandles med amfetaminderivater, må advarselen fra et så seriøst FN-organ tas meget alvorlig.
Og bortsett fra at det handler om et narkotisk middel med ”dependence liability” er jo et sentralt spørsmål dette: Kan vi som leger ta ansvaret for å ”oppdra” en stor barnegruppe samt deres foreldre til en holdning, der indre spenninger og konflikter best fjernes med tabletter, – oven i kjøpet med stor risiko for vanedanning?
