Finn F. Sommer har i nr. 8/2001 skrevet en god oversikt over barnehabilitering slik den foregår i regi av fylkenes barnehabiliteringssentre (1). Slik medisinsk habilitering er definert, spør jeg meg likevel om Sommer mener all habilitering av barn ”på grunn av sykdom, skade eller medfødt lyte” skal foregå i regi av fylkenes avdelinger/seksjoner for barnehabilitering eller i barnepsykiatriske miljøer?
Jeg er av den oppfatning at barn med rent hørselstap er tjent med at øre-nese-hals-leger (helst med litt mer enn vanlig innsikt og interesse for emnet) forestår den medisinske utredning og oppfølging og er bindeledd mellom helsetjenesten, statlige kompetansesentre og lokalt pedagogisk miljø. I god barnehabiliteringstradisjon. For meg er det unaturlig at barnehabiliteringen kobles inn annet enn som konsulenter ved spesielle problemstillinger. I hvilken grad det samme kan sies å gjelde barn med isolert synstap, vet jeg som øre-nese-hals-lege lite om.
Når sansetapet er kombinert med andre funksjonshemninger, blir problemet mindre, fordi man da er i et naturlig samarbeid. Likevel kan det være viktig å definere hvem som skal ha hovedansvaret, ev. hvordan man skal dele ansvaret.
Det er ønskelig at dette omtales i en oversiktsartikkel om barnehabilitering. Er Sommer og jeg enige om dette, vil det kunne brukes der man strever med å etablere et godt tilbud til barn med sansetap, alternativt brukes der etablerte ordninger er truet av nedleggelse eller – fra faglig hold uønsket – omorganisering. Er vi uenige, er det viktig å få frem uenigheten.
Kan Sommer komme med noen tilleggskommentarer?
