I april 2001 mottok jeg blant saksdokumenter et skriv fra Statens helsetilsyn, datert 2.1. 2001, med tittelen: ”Kjevesleng – whiplash.” Her fastslår Helsetilsynet at ”det anses som dokumentert at det er sammenheng mellom smerter i kjeveleddsregionen og whiplash-skade”. Det anføres at det ”foreligger få undersøkelser av tilfredsstillende vitenskapelig kvalitet om temaet nakkesleng og kjeveleddsproblemer”. Det refereres til et møte som Helsetilsynet arrangerte i 1999 mellom pasienter med smerter i kjeveregionen og fagpersoner fra Ullevål og Det odontologiske fakultet i Oslo. ”Møtet avslørte en mistroisk og uforsonlig holdning mellom partene” (sitat). Helsetilsynet har videre innhentet opplysninger fra flere fagmiljøer i inn- og utland uten at det har munnet ut i noen konsensus.
Det har i mange år versert en del teorier omkring subluksasjon og strekk på kjeveleddet under nakkeslengskader. Ingen av disse teoriene har kunnet bevises og teoriene strider mot sunn fornuft. Kjeveleddet er et av de mest solide ledd i kroppen, beregnet på meget kraftige påkjenninger under fysiologiske betingelser. Ved en påkjørsel bakfra eller forfra vil nakken ta opp bevegelsene i flere ledd før man når atlanto-oksipitalleddet og deretter kjeveleddet. I en omfattende oversiktsartikkel i Journal of the American Dental Association skriver Ferrari & Leonard (1): ”Det finnes ingen fornuftig teori for sammenheng mellom whiplash og temporomandibulære smerter og det foreligger ingen eksperimentelle bevis for at mekaniske krefter skal kunne utvikle denne type smerter.” I en stor studie fra Litauen der norske forskere har deltatt, fant man ikke høyere forekomst av smerter i kjeveregionen hos nakkeslengpasienter enn blant kontrollgruppen (2). Ved sine uttalelser om kjevesleng og nakkesleng har Helsetilsynet beveget seg langt utover sitt faglige kompetansenivå. Man har ikke hatt evne til å gå inn i eksisterende vitenskapelige dokumentasjon og har ikke lyttet til kompetente fagfolk. Noen fagpersoner i et diskusjonsmøte er brukt til å gi konklusjonen fra møtet et vitenskapelig tilsnitt. Dette er misbruk av fagfolks tillit. Helsetilsynet har heller ikke forstått at utsagn av denne karakter vil måtte få juridiske konsekvenser. Fagfolk som skal uttale seg i slike saker, vil måtte komme på kollisjonskurs med landets øverste medisinske tilsynsverk. Dommere vil sannsynligvis legge stor vekt på en uttalelse fra Helsetilsynet, og enhver advokat vil jo forstå å bruke dette for hva det er ve
rd. Da vil en saklig fremstilling av den vitenskapelige dokumentasjon falle på stengrunn. Jeg ber derfor herved om at Helsetilsynet korrigerer sitt utsagn slik at det kommer på nivå med internasjonal konsensus på dette området.
