I spalten Leger på langs siteres i nr. 8/2001 fra Aftenpostens omtale av en høyesterettssak hvor jeg var en av de sakkyndige (1). I denne saken om senfølger etter en bilulykke skal jeg ha konkludert med at forhold til far førte til somatisering og fysiske symptomer. Andre sakkyndige skal ha ment at ulykken var årsaken. Siden Tidsskriftet gjengir dette under overskriften Bastante konklusjoner II, er det rimelig å anta at spalteredaktøren formoder at sitatet er dekkende for de faktiske forhold og dermed et eksempel på en for bastant konklusjon fra en lege?
Som så ofte ellers er virkeligheten imidlertid ganske annerledes. Riktignok finnes det mange eksempler på at konflikter i forhold til viktige personer faktisk kan fremkalle akutte lammelser. Men i dette tilfellet grep advokaten fatt i et avsnitt fra en omfattende skriftlig utredning utarbeidet for Høyesterett. Denne omhandlet alt vi vet om somatisering. I et avsnitt ble ulike teoretiske retningers forståelse av årsaken til dissosiative lidelser drøftet. Drøftelsen av empirisk forskning på dette område hadde imidlertid intet med min konklusjon i den aktuelle sak å gjøre. At ulykken med> 50 % sannsynlighet i det nevnte tilfelle var den utløsende årsak, var det således ingen uenighet om blant de sakkyndige. Saken illustrerer hvor varsom man bør være med å anta at det foreligger korrekt gjengivelse av hva leger skal ha konkludert, når kilden er tredje eller fjerdemanns gjengivelser.
Når dette er sagt, skal det tilføyes at den aktuelle sak er svært interessant fordi det forelå et relativt lite biologisk traume som ikke gav påviselige biologiske senfølger, men som likevel førte til fullstendig invaliditet med symptomer tilsvarende multippel somatisering og dissosiative motorisk lidelse (”funksjonelle lammelser”). Dette var riktignok forklarbart ut fra en rekke helt spesielle forhold ved personen og hans bakgrunn, men slike senfølger er overhodet ikke forventede ved så små traumer. Når Høyesterett gir mannen erstatning, åpner den derfor opp for en erstatningspraksis hvor man i større grad enn før skal ta personene som de er, og i mindre grad skal vektlegge om senfølgene er forventet ut fra traumets art og størrelse.
