Så er altså Verdikommisjonens dager talte, og det blir neppe grått mange tårer ved begravelsen. Men som seg hør og bør for en stor og kostbar kommisjon må den jo etterlate seg noe som kan kalles en innstilling, der den toner flagg og gir uttrykk for synspunkter og verdivalg.
For meg var det ingen overraskelse at kommisjonen valgte frihet som den viktigste verdi. Dersom den ønsket å avgå ved en stillferdig, men verdig død, var det bare å velge en nøkkelverdi som storparten av det norske folk finner det naturlig å slutte opp om. Og på alle mulige lister for verdirangering er det nok vanlig å ende opp med friheten øverst. Så sant du er borger av den rike vestlige verden.
I 1973 ble det i Oslo arrangert en verdenskongress for psykoterapi. Det var flere tusen deltakere, de fleste fra det rike Vesten. Det hele sluttet med en paneldebatt, der vestlige eksperter kom med kloke bidrag om hvordan vi kunne bli enda friere og dermed enda mer vellykket og kreative. Til slutt fikk en inder ordet. Han innledet med å takke for en interessant uke. Han hadde lært meget, ”men jeg kan ikke ta med meg noe av dette hjem, i India er intet av dette brukbart”. I India var det en helt annen verdirangering, og den vestlige premieverdi, frihet, hadde liten plass i den alminnelige inders liv og hverdag. Der var verdiord nummer én avhengighet , med en rekke tilknyttede avledninger. Hvis man i India skulle snakke om verdifulle menneskelige egenskaper, ville den høyest rangerte være det han på engelsk kalte ”dependability”, evnen til å stå i et avhengighetsforhold. Og dette måtte forstås gjensidig, både som evnen til å være avhengig og som evnen til å la andre være avhengig av seg.
Etter hans mening var en sosial orden bygd på et slikt verdisystem, der den gjensidige og forpliktende avhengighet var viktigere enn retten til frihet, på mange måter bedre enn de vestlige med dets overdrevne dyrking av det individuelle frihetsaspekt. Han mente at det indiske verdisystemet kunne være like kreativt, men kanskje med en annen vekt på hvordan kreativiteten skulle komme til uttrykk. Han avsluttet med å vise all ærbødighet for den vestlige frihetsdyrkelse, men kom også med en høflig oppfordring til å vurdere om andre verdirangeringer kunne ha noe å by på.
Personlig er jeg glad for den politiske og ideologiske frihet som jeg nyter i Norge. Men jeg vet at jeg i enda større grad er takknemlig for de avhengighetsforholdene jeg lever i og som jeg vet at jeg må ta vare på, selv om det skulle komme til å koste meg noe av min frihet. Det er ingen grunn til å sette alle former for frihet på toppen av en rangeringsliste. Det kan være nok å minne om at ”friheten” også kan ytre seg slik du møter den i sangen Me and Bobby McGee : ”Freedom is another word for nothing left to loose.” Den ”friheten” møter du kanskje oftere i den vestlige verden enn i India.
