Karin Wahlberg (f. 1950) er svensk lege i Lund som med dette debuterer som forfatter. Boken betegnes av forlaget som en kriminalroman.
En ung kvinnelig kirurg blir funnet død i sykehuset, i dusjen som er knyttet til vaktrommet, av en kvinnelig kollega som fordi hun sykler til jobben også har tenkt seg i dusjen. Forholdsvis raskt kommer man til at dødsårsaken er ytre vold. Det unge offeret viser seg å være skilt fra en mann av arabisk opprinnelse. De har angivelig samarbeidet brukbart om barna, to små tvillinger. Etter hvert kommer det frem at en rekke mannlige kolleger har hatt mer enn et godt øye til offeret, og hennes fraskilte mann er visst også av den sjalu sorten . . .
Rundt dette spinner Wahlberg en underholdende bok. Mange fine persontegninger og en god miljøbeskrivelse bringer leseren uanstrengt fra side til side. Hovedemnet for boken er sykehusmiljøet, med særlig vekt på erotiske spenninger mellom mannlig og kvinnelig personell. Det er langt mellom de vellykkede samliv i denne romanen! Et viktig biemne er hvor tungt og vanskelig legearbeid er blitt i moderne tid. Krevende og til dels farlige pasienter er en del av skildringen. Beskrivelsen er troverdig, selv om jeg med en viss undring leser at leger respekteres mer og at arbeidet er mer velorganisert ved norske sykehus sammenliknet med i Sverige. Det stemmer dårlig med hva man hører fra leger som har jobbet hos söta bror.
Medisinstudenter bør ikke lese boken – man får ikke lyst til å bli lege av denne historien, til tross for spredte glimt av lykke over gode behandlingsresultater. Ellers kan den anbefales som lett sommerunderholdning for dem som er opptatt av kombinasjonen legearbeid og mislykket kjærlighet. Som kriminalroman derimot, er boken bare middelmådig. Det faller litt for lett å gjette hvem som er morderen, mens realiteten er at man aldri gis tilstrekkelig med fakta til å gjøre annet enn å gjette. Heller ikke opplever man noen uhyggestemning, selv om mordet sies å skape så mye engstelse ved sykehuset at det er på tale å stenge det! Dette er en hverdagslig beskrivelse, og om aldri så god, skaper slike sjelden gåsehud.
Pål
Gulbrandsen
Tidsskriftet
