Jeg har hatt gleden av å bo i Lyon og arbeide seks måneder ved IARC, det internasjonale kreftforskningssenter for Verdens helseorganisasjon, på fransk Centre International de Recherche sur le Cancer.
Helsestatistikkens paradokser
Verdens helseorganisasjon presenterte i juni 2000 for første gang en rapport om verdens helsetjenester (1). Den inneholdt en rangering og anslag over yteevnen i relasjon til befolkningenes behov. Rangeringen var basert på en rekke indikatorer, som selvsagt er åpne for diskusjon. I den totale vurdering av helsevesenets avkastning hadde fransk helsetjeneste topplasseringen, mens Norge kom på 11. plass. Andre indikatorer plasserer Norge på linje med Frankrike. Dette er vel for nordmenn en utvetydig demonstrasjon at vi ikke har et helsevesen i særklasse, men mer i europeisk klasse.
Går vi videre til de viktigste helseindikatorene, gjelder det samme bildet. Franske kvinner lever ca. halvannet år lenger enn norske, faktisk er det kun japanske kvinner som lever lenger enn de franske. For franske menn er leveutsiktene omtrent som for norske menn. Dette burde også forundre oss, tatt i betraktning den store arbeidsløsheten som Frankrike har hatt de siste ti årene og et helt annerledes og større alkoholkonsum. Arbeidsløsheten er for øvrig for nedadgående, og franskmenn er blant de nasjonaliteter som ser lysest på fremtiden.
Jeg har forsøkt å finne ut om en del av de livsstilssykdommene som norske kvinner lider under, eksisterer i Frankrike. Det gjelder fibromyalgi og kronisk tretthetssyndrom. Disse tilstandene synes nesten ikke å eksistere. Hvor bringer så dette oss? Jo, til min lille kafé på hjørnet av avenue Lacassagne og rue Felix Fauré.
Fransk livsstil
Jeg passerer vanligvis forbi kafeen i halv ni-nitiden på vei til jobben, og stikker innom for en fersk croissant og café au lait. Her er det både folk som skjelvende tømmer sitt første lille hvitvinsglass, ”un blonde”, eller som møtes for å diskutere dagens arbeidsoppdrag. På vei videre møter jeg barnehagebarn og skoleelever på vei til deres arbeidssted. Skolen i nærheten har på oppslagstavlen ved inngangen, som sin viktigste nyhet for elevene, ukens meny av varm mat. På jobben møtes vi til en tid som passer oss typiske b-mennesker. Kanskje min frankofili kun er en følge av tilpasning til min biologiske døgnrytme?
Neste måltid er lunsjen. Vi samles klokken 1215 på vei mot min lille kafé, en annen av de små restaurantene i nærheten eller kantinen på jobben. Her nyter de fleste to til tre retters lunsj med varm hovedrett, hver dag enten fisk eller kjøtt, med tilhørende kaffe. Veltilfredse vender vi tilbake klokken 1330 etter et utall intense diskusjoner og utvekslinger av opplysninger om levekår i det mangfold av land som er representert her ved IARC. Vinen er nå nesten borte fra lunsjen.
Etter dagens arbeid vandrer vi hjemover eller benytter byens godt utbygde offentlige kommunikasjonssystem. Lyon en en kompakt bygd by, både historisk og i dag. Undergrunnen går på det hyppigste hvert 2. til 4 minutt, og den er til dels førerløs. Franskmennene har satset svære beløp på et nyåpnet trikkesystem med egne traseer i gatene, elektroniske billettmaskiner og musikk på holdeplasser under tak, vakkert utformet i stein og glass. De fleste familier synes å bruke mindre tid på transport enn det som er vanlig i våre store villabyer. Kanskje plukker Unni eller jeg med oss en ferdiglaget middagsrett fra en av de mange spesialforetningene i kvartalene rundt boligen vår? Kanskje nøyer vi oss med salat og nystekt brød til vinen? Middag serveres ofte ni om kvelden, og så går vel de fleste til sengs. Når jeg forteller franskmenn om vår norske tradisjon med å spise etter jobb klokken 5 – 6, så ser de på meg og spør undrende hva vi bruker resten av kvelden til. Tja.
Mangfold innen mat
Som en del av mitt forskningsopphold har jeg deltatt i analysene av kostholdet i ti europeiske land. Det er gjort minst 2 000 intervjuer i hvert land, som del av undersøkelsen European Prospective Investigation into Nutrition and Cancer (EPIC), der den norske ”Kvinner og kreft”-studien er e…n del (2). Det spørres detaljert om de siste 24 timers kosthold. Mens norske kvinner i alt rapporterte ca. 3 000 ulike matvarer, retter eller produkter, hadde de franske kvinnene oppgitt ca. 12 000. Mangfoldet springer oss i øynene hver dag – enten det er i grønnsakbutikken, de tidlige markedene på Lyons åpne plasser eller restaurantmenyene.
Tilsvarende viser faktoranalyser av kostholdet i Europa basert på materialet fra EPIC at begrepet middelshavsdiett ikke eksisterer. Frankrike er ulikt både Spania, Italia og Hellas. Igjen er det mangfoldet som kjennetegner Frankrike. Her er smør benyttet i stor grad, ikke spesielt mye olivenolje, det drikkes mindre alkohol enn i en rekke av de andre landene osv. Er måtehold og mangfold den beste veien til et langt liv?
Om å sammenlikne
Det kan være verdt å se en gang til på bildet av møljen til sjefskokk Paul Bocuse fra restauranten L’Est (ill) – fisk og grønnsaker i riktig blanding, nesten uten fett, med brød og vin til. Tenk så på den norske tradisjonsmaten med fisk, lever, leversø, rogn samt potet og gulrot. Stort klarere kan ikke forskjellene i mattradisjoner illustreres. Det franske kosthold har meget lav kaloritetthet sammenliknet med det tunge norske. Men så skulle da noen sitte under trærne i varmen, mens andre måtte ro fiske.
Hvor urettferdig er det ikke å sammenlikne Lyngen med Lyon. Det utrolige er jo at det ikke er større forskjeller i leveutsikter. Begge steder er lokale tradisjoner under sterkt press og en mer stresset tid på vei inn med hamburgere, popcorn, søte drikker o.l. Men fremdeles er livet for den frankofile preget av to varme måltider, slik at Unnis tante Louise kan nikke gjenkjennende fra sitt opphold i Marseille før den annen verdenskrig.
Vi takker Norges forskningsråd som muliggjør slike opplevelser.
