Tidligere studier har vist en økt risiko for depresjon, selvmord og rusmiddelbruk blant leger. Prevalens og prediktorer av psykiske problemer i representative utvalg av medisinske studenter og unge leger er lite undersøkt, og det er uklart om problemene skyldes individuell sårbarhet og/eller uheldige studie-/yrkesfaktorer.
Avhandlingen bygger på en spørreskjemaundersøkelse i to landsomfattende utvalg av medisinske studenter, ett i første året (n = 379) og ett i siste året (n = 522) av studiet, den siste kohorten er fulgt opp ett og fire år senere.
Siste års psykiske problemer (med behov for behandling) ligger på omtrent samme nivå som ellers i befolkningen, men det var en økning i prevalens fra første til fjerde året etter studiet (11 % til 17 %). En uventet manglende kjønnsforskjell i utvalget kan skyldes mer opplevde problemer blant mannlige leger enn blant menn i befolkningen. De fleste med behov for behandling hadde ikke søkt profesjonell hjelp. Multivariat logistisk regresjonsanalyse viste følgende prediktorer i første året etter studiet: individuelle faktorer (tidligere psykiske problemer og nevrotisisme), stress i arbeidet (følelsesmessig press/krevende pasientarbeid) og stress utenfor arbeidet (samlivsproblemer).
Faktorer målt under studiet som var relatert til psykiske problemer i det fjerde året etter studiet var: tidligere psykiske problemer, ”intensitet”-personlighet (ekstroversjon), opplevd medisinsk studiestress, mestring ved ønsketenkning. Det var ikke mulig å identifisere den enkelte student som senere fikk problemer, men ved hjelp av studiestress kunne det selekteres en undergruppe med åtte av ti som senere fikk problemer.
Det ble funnet høy forekomst av selvmordstanker (siste års prevalens 14 %) og selvmordsplaner (livstidsprevalens 8 %). Forekomst av selvmordsforsøk var lavere enn i befolkningen ellers (livstidsprevalens 1,4 %). Selvmordstanker i studiet var i en multivariat analyse relatert til personlighetstrekk (manglende kontroll), psykisk stress (angst og depresjon), stress utenfor studiet (ingen partner, negative livshendelser), men ikke studiestress. Selvmordstanker i turnusåret var hovedsakelig relatert til psykisk stress (angst og depresjon), men før man kontrollerte for dette, var personlighet (nevrotisisme), stress utenfor arbeidet (ingen partner), men også arbeidsfaktorer (tidspress/avbrytelser i arbeid, færre arbeidstimer) uavhengige prediktorer. En prospektiv analyse viste at selvmordstanker som student og personlighetstrekk av typen nevrotisisme predikerte selvmordstanker i turnus.
Risikofylt drikking blant medisinske studenter lå på samme nivå som blant andre norske studenter. Noe uventet var bruk av alkohol for å mestre spenning like vanlig hos de kvinnelige som hos de mannlige studentene. Kontrollert for andre prediktorer var slik mestring mindre vanlig hos sisteårsstudenter sammenliknet med førsteårsstudentene.
Det ble altså funnet at både individuell sårbarhet og yrkesrelatert stress var relatert til psykiske problemer, men også stressfaktorer utenfor arbeidet er medvirkende (det siste er også funnet i andre nyere studier blant unge leger). Ellers er forekomsten av selvmordstanker og manglende hjelpsøking for psykiske problemer urovekkende. Den manglende kjønnsforskjellen, og psykiske problemer blant mannlige leger bør undersøkes videre.
Forebyggende tiltak bør inkludere kurs i stresshåndtering allerede fra studiet av, og psykiatrisk helsetjeneste bør være enklere tilgjengelig både hos medisinske studenter og unge leger. Stressfaktorer relatert til legearbeidet må tas på alvor både av arbeidsgivere og leger.
