Sentralstyret fattet følgende vedtak: «Som Rådet, vil også sentralstyret fremheve som den prinsipielle ledetråd for «varslerproblemstillingen» etiske regler for leger § 2 i kapittel II. Bestemmelsen uttaler: «Dersom en lege oppdager tegn til faglig eller etisk svikt hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun først ta den direkte opp med vedkommende. Formen bør være varsom, spesielt overfor studenter og leger under utdanning. Hvis dette ikke fører frem, bør legen ta saken opp enten med administrativ overordnet, Dnlfs organer, eller vedkommende helsemyndighet.»
De faktiske og prinsipielle problemstillinger som omhandles i den siterte bestemmelsen fra etikkreglene, har ikke vært undergitt særskilt vurdering i forhold til den konkrete sak. Som det imidlertid fremgår i brev fra Rådet, har både Rådets leder og Legeforeningen gitt råd og ytt praktisk juridisk bistand til Carl-Magnus Edenbrandt, i den utstrekning han selv ønsket. Ytterligere engasjement i den konkrete sak har det ikke vært naturlig for Legeforeningen å bistå med, pga. at saken var/er under utredning hos Helsetilsynet/påtalemyndighet.
Varslerproblemstillingen har i den senere tid vært aktivt debattert i Legeforeningen, likeså i de øvrige nordiske legeforeninger. Hensikten med denne debatten er primært rettet inn mot å finne ordninger som gir varsleren bedre bistand. Legeforeningens organisasjon, både sentralt og lokalt, bør på flere måter forberedes på dette.
Rådets forslag om at det bør vurderes om det er behov for en uavhengig instans som varsleren kan henvende seg til for støtte og veiledning, finner sentralstyret lite hensiktsmessig.
Sentralstyret har imidlertid notert seg at det i den aktuelle sak ble henvist til Legeforeningens støttelegeordning. Støttelegeordningen vil utvilsomt kunne være av stor betydning også i slike saker, og sentralstyret finner det hensiktsmessig at Legeforeningens koordinerende helse- og omsorgsutvalg anmodes om å vurdere dette spørsmål. Sentralstyret vil be om at temaet omkring varsling og varslerens problemer blir tatt opp i de kurs som tilbys leger som deltar i fylkesavdelingenes støttegrupper.
Carl-Magnus Edenbrandt fortjener honnør for at han varslet om et faglig og etisk komplisert område (lindrende sedering til døende), der det burde ha vært utarbeidet retningslinjer. Rådet for legeetikk tok initiativ til dette i april 2000. Arbeidet med retningslinjene er nå sluttført.»
