Fysisk aktivitet og brystkreft

Materiale og metode

Masseundersøkelsen med mammografi startet som et prøveprosjekt i Akershus, Hordaland, Oslo og Rogaland i 1996 for kvinner i alderen 50 – 69 år (17). I ukene 40 – 47 i 1997 fikk kvinner i alderen 51 – 60 år (n = 10 513) et spørreskjema tilhørende denne studien sammen med invitasjonen. Spørreskjema ble besvart hjemme og levert ved oppmøte til mammografi. I spørreskjemaet ble det innhentet informasjon om fysisk aktivitetsnivå både i arbeid og fritid, det siste året og retrospektivt fra ti års alder og frem til alder ved datainnsamling. Rapporteringen av fysisk aktivitet ble gjort i femårsintervaller. I de videre beskrivelser er det kun den retrospektive rapporteringen av aktivitetsnivå i fritiden som blir brukt. Spørreskjemaet innhentet også opplysninger om kvinnenes karakteristika og om risikofaktorer for brystkreft.

Rapporteringen gav grunnlag for beregning av totalt energiforbruk, uttrykt ved den metabolske enheten MET. Beregning av MET krever rapportering av aktivitetens frekvens, varighet (total tid) og intensitet (18) (fig 1 (19)). Fysisk aktivitet i fritiden ble definert som aktiviteter utenom arbeidstid på hverdager og i helger. Aktivitetsnivå i helgene ble rapportert i kategorier som var skalert etter MET.

Figur 1   Beregning av energiforbruk, uttrykt ved den metabolske enhet MET/uke (19) (5 kcal = 20,8J)

Av de inviterte var det 74 % (7 741/10 513) som møtte til mammografi. Av de fremmøtte var det 76 % (5 856/7 741) som var villige til å delta i studien. Kvinnenes karakteristika er beskrevet på bakgrunn av besvarelse fra disse kvinnene (n = 5 856). Per 1.5. 1998 var 35 av kvinnene registrert med histologisk verifisert carsinoma in situ eller infiltrerende brystkreft i mammografiprogrammets database. Seks av disse hadde en annen kreftdiagnose registrert i Kreftregisterets hoveddatabase før studiestart, men er inkludert i studien.

Av dem som var villige til å delta i studien var det 39 % (2 301 av 5 856) som besvarte spørreskjemaets del om fysisk aktivitet på en tilfredsstillende måte. Kun 12 av disse var kvinner med brystkreft. I beregningene og analysene hvor aktivitetsvariabelen er med er resultatene fremkommet på bakgrunn av rapporteringen fra disse kvinnene.

I denne tverrsnittstudien ble det utført deskriptive beregninger i SPSS 9,0 for Windows. Kvinnenes karakteristika ble beskrevet ved gjennomsnitt og andeler med 95 % konfidensintervall. Aktivitetsnivået er omregnet til MET etter figur 1 og oppgis i gjennomsnitt og median. Logistisk regresjon ble brukt for å se på sammenheng mellom fysisk aktivitet og brystkreft. Alder, bostedsfylke og paritet ble inkludert i modellen. Risikoestimatene ble beregnet som odds ratio (OR) med 95 % konfidensintervall (95 % KI).

Resultater

Gjennomsnittsalder, kroppsmasseindeks og alder ved menarke var relativ lik hos kvinnene med brystkreft og resten av gruppen (tab 1). Alder ved første fødsel var høyere (0,4 år) blant kvinnene med brystkreft enn i resten av gruppen og en større andel var postmenopausale.

Kvinnene var mest aktive da de var 15 – 19 år og minst aktive ved datainnsamling (51 – 60 år) (fig 2). Forskjellen i aktivitetsnivå mellom kvinnene med brystkreft (n = 12) og resten av gruppen (n = 2 291) var størst ved 10 – 24 års alder. For kvinnene med brystkreft og resten av gruppen var gjennomsnittsverdiene henholdsvis 12,0 og 19,2 MET per uke ved 10 – 14 års alder, 11,7 og 20,0 ved 15 – 19 års alder og 10,9 og 16,3 ved 20 – 24 års alder.

Figur 2   Fysisk aktivitet i fritid ved ulike aldre vist ved gjennomsnittlig MET/uke blant kvinner med og uten brystkreft

Tabell 2 viser at median verdi var 15 MET/uke i 10 – 24 års alder. Resultater av logistisk regresjon viser at gruppen med over median MET-verdi i 10 –24 års alder hadde redusert risiko for brystkreft i 51 – 60 års alder med 80 % (OR = 0,2; 95 % KI 0,0 – 0,9). Denne mediane verdi (15 MET/uke) viste ingen signifikant reduksjon i risiko i de to andre aldersgruppene (ikke vist i tabellen).

Gjennomsnittlig MET/uke ble også beregnet for perioden inntil fem år før innsamling av data for å eliminere muligheten for at sykdom kunne ha påvirket aktivitetsnivå. Beregningene viste at forskjellen var 0,3 MET/uke, både for kvinnene med brystkreft og resten av gruppen (ikke vist i tabellen).

Diskusjon

Antall brystkrefttilfeller som inngår i beregningene er lite, men resultatene viser at fysisk aktivitet på fritiden tilsvarende ³ 15 MET/uke i 10 – 24 års alder gir en signifikant reduksjon i risiko for brystkreft i 51 – 60 års alder. Det beskjedne antallet brystkrefttilfeller svekker studiens validitet og avspeiles i et vidt konfidensintervall. I analysen ble det justert for alder, bosted og paritet – alle kjente risikofaktorer for sykdommen. Andre mulige faktorer som kan påvirke resultatene, kan likevel ikke utelukkes.

Resultatene støtter andre studier (12 – 16) om at fysisk aktivitet reduserer risikoen for brystkreft. Frisch og medarbeidere (13) konkluderer med at fysisk aktivitet over tid reduserer risikoen for brystkreft, mens Bernstein og medarbeidere (14) viser at fysisk aktivitet ³ 3,8 timer/uke i perioden fra menarke til voksen alder reduserer risikoen for brystkreft. I perioden fra pubertet til første fullgåtte svangerskap utvikles og modnes brystet. Østrogen og progesteron er essensielle hormoner i denne utviklingen. I litteraturen blir denne perioden betraktet som sensitiv i forhold til risikoen for å utvikle brystkreft senere i livet (5, 8, 20), noe denne studien også indikerer. Fysisk aktivitet øker energiomsetningen og bidrar til å kontrollere vektutvikling og mengde underhudsfett. Fysisk aktivitet i barne- og ungdomsalder kan derfor gi økt vektkontroll og redusert kroppsmasseindeks, utsatt menarke (21, 22) og redusert hormoneksponering i brystkjertelvevet (23). Dette kan igjen føre til et redusert antall celler under risiko for å utvikle brystkreft siden i livet. Høyt fysisk aktivitetsnivå er også assosiert med færre ovulasjoner og sekundær amenore (24). Det er brukt som forklaringsmodell i flere studier (14, 15), men kan ikke alene forklare funnene i denne begrensede studien.

En styrke ved studien er at den inngikk som en del av et akseptert masseundersøkelsesprogram en kort periode. Alle kvinner i en gitt aldersgruppe, bosatt i tilfeldig utvalgte geografiske områder fikk invitasjon til deltakelse. At data ble innhentet før eventuell diagnose ble stilt, må også betraktes som en styrke. Muligheten for at diagnosen kan ha påvirket besvarelsen av spørreskjemaet er dermed minimalisert.

Andelen kvinner som hadde rapportert fysisk aktivitetsnivå på en tilfredsstillende måte, var i underkant av 40 % av dem som møtte til mammografi. Andelen er lav og representerer en svakhet ved studien. Andelen er imidlertid noenlunde lik for kvinnene med brystkreft og de andre kvinnene. En eventuell skjevhet vil dermed være til stede i begge gruppene. Årsaken til at så få hadde rapportert tilfredsstillende, kan være spørreskjemaets noe vanskelige utforming. En purring kunne ha økt deltakerantallet, men på grunn av prøveprosjektets organisering og studiens tidsaspekt ble det ikke utført. Studien gav heller ingen muligheter for å kontrollere om det var de mest aktive kvinnene som besvarte på en tilfredsstillende måte. Den lave andelen kan også indikere hvor vanskelig det er å få gode mål på aktivitetsnivå i befolkningen.

Kvinnene med brystkreft rapporterte større variasjon i aktivitetsnivå enn resten av gruppen. Observasjonen kan skyldes få brystkrefttilfeller, men også gjenspeile reelle variasjoner. Hvorvidt kvinnene har utviklet sykdommen over tid, og at det kan ha resultert i et lavere aktivitetsnivå vet man ikke. Svulstene var så små at det synes lite sannsynlig at de har påvirket aktivitetsnivået. Dette bekreftes også ved at aktivitetsnivået fem år før diagnose er relativt likt for kvinnene med brystkreft og resten av gruppen. En kvinne i alderen 56 – 60 med brystkreft hadde spesielt høyt aktivitetsnivå. Det øker gruppens gjennomsnittsverdi og viser svakheten ved studien. Mindre detaljerte krav til rapportering ville trolig inkludert flere kvinner og i dette tilfelle flere med brystkreft. Hvilke faktorer som er viktigst, detaljnivå på dataene eller å øke antall deltakere, vil bero på en avveining. En enklere måte å rapportere aktivitetsnivå på ville trolig gitt et riktigere bilde av totalpopulasjonen, både i kraft av større gjenkjennelsesverdi i rapporteringen, men også fordi beregningene ville inkludert et større antall kvinner.

Det kan se ut som nivået av fysisk aktivitet bør være over et visst nivå for å kunne gi beskyttende effekt i forhold til å redusere risikoen for å utvikle brystkreft (11). Hvilken type trening, varighet, frekvens, intensitet og når i livet trening er spesielt gunstig, synes ikke å være etablert. Flere studier hvor registreringen av fysisk aktivitet har god kvalitet (type aktivitet, intensitet, varighet, livstidsaktivitet, sensitive perioder), fysisk form og endokrine variabler måles, er trolig nødvendig for å kunne studere en eventuell effekt av fysisk aktivitet på risiko for å utvikle brystkreft. Fysisk aktivitet kan betraktes som en livsstilsfaktor. I den forbindelse kan det være aktuelt å registrere holdninger til aktivitet, sammen med konkrete livsstilsfaktorer. Fysisk aktivitet synes å være en variabel med mange dimensjoner, og like mange utfordringer.